Vi aksepterer ikke Veirenotilstander i barnevernet

Hvis Oslos myndigheter ikke evner å drifte et mye bedre tilbud til mennesker og familier på vei inn i sykdom, kriminalitet og oppløsning, må velgerne ta ansvar for reelle endringer.

Av Lise Askvik, leder i Helsepartiet – Først publisert i Aftenposten 17. april 2017

Faksimile: Kronikk først publisert i Aftenposten 17. april 2017

En mor skriver et svært opprørende innlegg i Aftenposten 5. april; sønnen er i ferd med å bli narkoman. Han er 16 år, og han er elsket. Gutten mister grepet, han truer med å drepe sin egen mor.

Hun som står i fare for å miste både barnet og eget liv, kjemper en desperat kamp for å få hjelp. Ambulanse, politi, legevakt og uteseksjonen redder flere akutte situasjoner, men den viktigste delen av hjelpeapparatet svikter totalt.

Hun er ikke den eneste som har levd dette marerittet.

«Jeg tryglet om hjelp. Men barnevernet fremsto handlingslammet og vingeklippet».

Selv da moren fikk tak i egnet støttekontakt, tok det barnevernet tre måneder å fatte vedtak – som heller ikke ble fulgt opp.

I mellomtiden ble 16-åringen langer, for å finansiere eget misbruk. Situasjonen forverrer seg. I «verdens beste land» opplever mor å stå alene. Til tross for at hun trygler om barnevernets bistand.

Myndighetenes lave lojalitet

Før jul tvinges hun til å avvise sin syke, aggressive sønn på døren hjemme. Han sover utendørs.

Vi som har barn evner knapt å ta inn over oss hvilke lidelser familien gjennomlever. Myndighetenes lojalitet til mennesker i nød er skremmende lav.

Verdens helseorganisasjon definerer narkomani som sykdom, men likevel uteblir hjelpen for mange flere enn 16-åringen og hans mor.

Saken har forverret seg

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver i Aftenposten 9. april: «jeg har fått forsikringer om at det er god dialog mellom bydelen og personen det gjelder».

Dette stemmer ikke. Jeg kjenner saken fra innsiden og faktum er at nå har det hele forverret seg fordi barnevernet fortsatt ikke setter inn nødvendige tiltak! Og dialogen har faktisk vært svært mangelfull!

Nå må det ryddes opp!

Vi i Helsepartiet vurderer om dette handler om lovbrudd som bør politianmeldes. Thorkildsen vet godt at barnevernet i den aktuelle bydelen har flere rapporterte lovbrudd på rullebladet. Det er hennes jobb at det ikke blir enda flere, og nå må overtrampene få konsekvenser.

Vi som har barn evner knapt å ta inn over oss hvilke lidelser familien gjennomlever. Myndighetenes lojalitet til mennesker i nød er skremmende lav.

Verdens helseorganisasjon definerer narkomani som sykdom, men likevel uteblir hjelpen for mange flere enn 16-åringen og hans mor.

Saken har forverret seg

Byråd Inga Marte Thorkildsen skriver i Aftenposten 9. april: «jeg har fått forsikringer om at det er god dialog mellom bydelen og personen det gjelder».

Dette stemmer ikke. Jeg kjenner saken fra innsiden og faktum er at nå har det hele forverret seg fordi barnevernet fortsatt ikke setter inn nødvendige tiltak! Og dialogen har faktisk vært svært mangelfull!

Nå må det ryddes opp!

Vi i Helsepartiet vurderer om dette handler om lovbrudd som bør politianmeldes. Thorkildsen vet godt at barnevernet i den aktuelle bydelen har flere rapporterte lovbrudd på rullebladet. Det er hennes jobb at det ikke blir enda flere, og nå må overtrampene få konsekvenser.

Ved tidligere konfrontasjoner har Thorkildsen vært mer enig i kritikken enn kritikerne selv. Denne gangen holder det ikke å jatte med. Nå må det ryddes opp! For hvis ikke byråden kan gjøre det – da hvem?

Samfunnskontrakt

Har våre styrende politikere både i Oslo og på riksnivå glemt at borgerne har en samfunnskontrakt med stat og kommune? I kraft av innbyggerskap og skatteinnbetalinger har vi alle rett til rask og riktig hjelp når behovet oppstår.

Denne avtalen tillater myndighetene seg å bryte, og i denne saken altså Oslos barnevern. Men vi aksepterer ikke Veireno-tilstander i nødtjenestene!

Politisk unnfallenhet

Smuldrende tillit til myndighetene er ikke et populistisk triks; det er et trist resultat av politisk unnfallenhet. Hvis Thorkildsen og co. ikke evner å drifte et mye bedre tilbud til mennesker og familier på vei inn i sykdom, kriminalitet og oppløsning, må velgerne ta ansvar for reelle endringer.

Ved høstens valg kan den som setter liv og helse først, stemme for at denne mest grunnleggende sektoren må prioriteres mye høyere. For hva er viktigere enn liv og helse?

Legg igjen en kommentar