Helsepartiets program for psykisk helse og psykiatri

Akuttsykehus og ambulansetjenester

6. juni 2020 vedtok Helsepartiets landsmøtet et eget program for psykisk helse og psykiatri.

Til tross for fine ord i festtaler er psykisk helsevern stadig budsjett-taperen. I den grad at fagmiljøene, pasienter og pårørende varsler om krise.

Helsepartiets program for psykiatri og psykisk helse Last ned

Nok festtaler:

Psykiatri og psykisk helseverner i krise!

Helsepartiets landsmøte 2020 besluttet derfor å vedta eteget partiprogram på dette områdetIngen andre partier har helse som sitt soleklare satsingsområde

1. HVORFOR ET EGET PSYKIATRIPROGRAM?

sykdomsbelastning hos det norske folk. For mennesker under 44 år er psykiske lidelser er den viktigste årsaken til uførhet.

Til tross for helseministerens festtaler om viktigheten av en satsing på psykisk helse og statsministerens nyttårstale der hun ber folk som «sliter om å søke hjelp» ser vi at tilbudet til de aller sykeste psykiatriske pasientene systematisk bygges ned.Bent Høies gylne regel om at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal vokse mest og prioriteres i spesialisthelsetjenesten, blir i praksis ikke fulgt opp av byråkratiet. Tilbudet blir ikke større, det blir mindre. Ergo er ytringer fra politisk ledelse lite annet enn vakre, men tomme ord. Dette løser ikke mangelen på kapasitet og ressurser. Tilstanden i norsk psykiatri betegnes av stadig flere psykiatri- og rusansatte som «kritisk».Psykiatrien bruker en svært liten andel av helsebudsjettene. Den gylne reglen følges ikke i praksis.Statistisk sentralbyrå skrev i juni 2018 følgende om kostnadene i spesialisthelsetjenesten: Fysisk helse tar stadig størstedelen av kaken. Somatiske tjenester utgjør en langt større del av kostnadene enn psykisk helsevern og TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling, vår kommentar). Samlet går 7 av 10 kroner til behandling av fysisk sykdom, mens 2 av 10 kroner går ti psykisk helsevern og TSB. Regnet i kroner og øre øker derfor den største utgiftsposten mest hvert år.

Hovedproblemer:

Helsepartiet mener følgende er hovedproblemene i psykiatri og rusomsorgen:

Stadig flere unge rapporterer om psykiske helseutfordringer.Høye selvmordstall spesielt blant unge menn i 20-årene.Høy forekomst av selvskading, selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser.Behandlingstilbudet til mennesker med alvorlige, psykiatriske sykdommer og alvorlige rusproblemer bygges ned i spesialisthelsetjenesten. Krevende pasienter overføres til kommunene som mangler kompetanse og ressurser til å hjelpe dem.Pårørende bli altfor ofte sittende med et krevende ansvar for svært syke pasienter som mangler et behandlingstilbud.De mest alvorlig syke pasientene har fått et dårligere tilbud.Ytterligere reduksjon i antallet døgnplasser planlegges både i akuttpsykiatri og på såkalte intermediæravdelinger som tilbyr langtidsbehandling.Store vanskeligheter med å få samordnet behandlingen av ruslidelser og psykisk sykdom. Når disse henger sammen bør de behandles samtidig for et optimalt resultat.Mange eldre har udiagnostiserte, psykiske lidelser som de ikke får hjelp med.Velferdsordningene kuttes. Syke mennesker får også økonomiske problemer og må i tillegg slåss mot «systemet».Presset i hjelpeapparatet er ekstremt høyt fordi det «effektiviseres» for hardt. Ventetider for å få hjelp for mindre alvorlig psykisk sykdom er uakseptabelt lange og muligheten til å få kvalifisert hjelp er ofte ikke-eksisterende.

Helsepartiet er sterkt bekymret for nedprioriteringen av psykiatri og rus i spesialisthelsetjenesten, og for nedleggelsen av sykehussenger og langtidsplasser innen psykiatri og rusbehandling. Kapasiteten er nå så sprengt i psykisk helsevern og i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten, at én av tre henvisninger blir avslått! Ikke fordi pasienten ikke har behov for hjelp, men fordi kapasiteten mangler. Den minskede kapasiteten i spesialisthelsetjenesten til mennesker med alvorlig psykiatriske lidelser og rusproblemer fører til et svært stort press på kommunehelsetjenesten. Manglende kapasitet ved de psykiatriske akuttavdelingene på sykehusene fører også til økt press ved de distriktpsykiatriske sentrene(DPS). DPS´ene var i utgangspunktet ment for pasienter med behov for poliklinisk behandling, altså ikke innleggelse, men dagbehandling. Nå opprettes noen sengeplasser på en del DPS´er utenfor sykehusene, men DPS´ene må avvise de mest alvorlig syke pasientene fordi de ikke har bemanning som kan håndtere dem – ofte av sikkerhetsmessige årsaker. Derfor er det ofte de aller sykeste og de akutt syke pasientene som blir overlatt til de pårørendes omsorg. Langtidsplasser med langvarig behandling for pasienter med store behov og spesialisert helsehjelp blir det også stadig færre av. Dersom regjeringen hadde kommet med nødvendige ressurser ville det vært bra med psykiatriske tilbud nærme folk, der de bor. Slik kunne flere pasienter bo hjemme. Ressursene følger dessverre sjelden med, det mangler i dag både penger og kompetanse. Mange kommuner er i ferd med å legge ned institusjoner for rusavhengige uten at det er bygget opp annet, fullgodt tilbud i kommunene. Nedleggelsene synes økonomisk begrunnet og kommer uten at konsekvensene for pasienter, pårørende og samfunnet for øvrig er belyst, meddelt demokratiet eller overhodet vurdert.Lavterskeltilbud i kommunene kan hjelpe noen i akutte livskriser, men dette vil i de fleste tilfeller ikke være et tilbud for personer med alvorlig psykiatriske lidelser. De har behov langvarig og spesialisert hjelp.

2. DIFFERENSIERTE TILTAK – IKKE ALT SOM ER «VONDT OG VANSKELIG» ER SYKDOM.

Når psykisk helsevern, psykiatri og rus omtales i politiske dokumenter, samles gjerne alt fra lette, midlertidige problemer til alvorlig psykiatrisk sykdom i samme handlingsplaner. Helsepartiet mener at dette er uheldig.

Når psykisk helsevern, psykiatri og rus omtales i politiske dokumenter, samles gjerne alt fra lette, midlertidige problemer til alvorlig psykiatrisk sykdom i samme handlingsplaner. Helsepartiet mener at dette er uheldig. Psykisk sykdom og psykisk uhelse er ikke én sykdom og kan ikke behandles som det.  I en del tilfelle gaper også dokumentene over deler av psykologien som ikke er psykisk sykdom. Når lett og tungt blandes sammen til et stort «sekkebegrep» blir det vanskelig å innrette gode tiltak. Tilbudene må skille mellom en pasient med langvarig psykose som fungerer dårlig i samfunnet, et barn med sterk utviklingshemming, en ung jente med akutt kjærlighetssorg og en stresset småbarnsfar med gjeldsproblemer i en akutt samlivskrise. Tiltakene som skal til for å forbygge, behandle, rehabilitere og tilby omsorg for så ulike utfordringer er selvsagt ikke de samme. Noe er sykdom, noe er livsmotgang.

At en del unge blir utmattet og utbrent som følge av stress og ulikt press, er ikke bare et ungdomsproblem, men også et samfunnsproblem. Da må også skolesystemet og samfunnet oppfølging analyseres og forbedres, i tillegg til at syke, unge mennesker må få hjelp.

Det er bra at stigma og tabu rundt psykiske lidelser blir dempet. Samtidig er det svært uheldig å sykeliggjøre normale følelser og variasjoner hos mennesker. Samlivsbrudd, arbeidsledighet, sorg, skader, alvorlig sykdom og andre problemer fører til engstelse, tristhet og vonde følelser, men det er sjeldent sykdom. Myndighetene, med sin tilgang på fagekspertise, må klare å skille klarere mellom å være syk og å være trist med mental smerte. Vi er også oppmerksomme på faren ved å alminneliggjøre alvorlig, psykiatrisk sykdom. Denne må kjennes igjen av fagfolk og bli behandlet i offentlig regi.

Behandlingen må tilpasses behovet, ulike utfordringer må løses på dertil egnet vis. Sykdom må prioriteres.

Jobbe for mer varme, omsorg og respekt i samfunnet, spesielt i møtet mellom det offentlige og innbyggerne.Opprettholde og utvikle velferdsstaten i tråd med den nordiske velferdsmodellen og avvikle New Public Management-tiltakene, spesielt mål- og resultatstyringen, helseforetaksmodellen, avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) med sine såkalte ostehøvelkutt som fører til at offentlig ansatte får stadig mindre tid til hver enkelt sak. Dette iskalde effektiviseringssamfunnet er ikke det samfunnet Helsepartiet arbeider for. Organisere all helsehjelp på ett og samme forvaltningsnivå og med det avvikle samhandlingsmodellen som med sine kvasiøkonomiske incentiver har ført til konkurranse snarere enn samarbeid innen helsesektorens ulike deler. Den har også gjort pasienter til en uønsket utgift som alle vil at noen andre skal ta ansvaret for, med den følge at det altfor ofte ikke er noen som tar ansvar.Avvikle hele NAV og bygge opp igjen trygdekontorer, sosialkontorer og arbeidsformidling slik vi hadde, med fagfolk som har ekspertise på hver sine felt. Disse menneskene skal møte mennesker med hjelpebehov ansikt til ansikt og lytte. De skal bruke skjønn og sin kompetanse til det beste for den som trenger hjelp. Systemet må ikke ha seg selv som mål, men innbyggernes beste. Innføre en nullvisjon for selvmord etter modellen om nullvisjon for dødsfall i trafikken.Registrere antall selvmordsforsøk som krever behandling og sørge for at årsakene til selvmordsforsøk kartlegges og forskes på – det er behov for mer kunnskap om selvmord.Opprette sentere for selvmordsforebygging etter modell fra Danmark: hit kan fastleger og annet helsepersonell henvise mennesker i faresonen og de vil få nærmest øyeblikkelig hjelp.Ha mindre måling og vurdering av barn og unge, samt innføre et skolesystem som legger mindre press kontinuerlig prestasjoner. Barna må også oppleve egenverd, ikke bare prestasjonsbelønnes. Fjerne ordningen med kommunal driftsstøtte til psykologer og la pengene følge pasienten – slik vil køene reduseres.Jobbe for å hindre fattigdom, støtteordningene må styrkes (se vårt øvrige program). Fattigdom skaper sykdom og helseutfordringer. Men dette fungerer også motsatt; sykdom skaper i dag fattigdom fordi støtteordningene er utarmet. Ha en differensiert eldreomsorg – med gode hjemmetjenester for dem som kan og vil bo hjemme, opprette flere omsorgsboliger, bofelleskap og boenheter der eldre som trenger mer tilsyn. Også sykehjemskapasiteten må tilpasses de eldres behov, ikke systemets.

Dette vil Helsepartiet innføre i Norge. Det vil ikke bli dyrere. Tvert imot er det mye å spare på å sette inn innsats som monner tidlig. Dette vil være med å hindre noen unge i å bli lovbrytere, få rusproblemer, å skade seg selv og andre, bli syke og det vil forebygge frafall i skolen. Alt dette kan være starten på varig utenforskap, som igjen kan føre til sykdom, uførhet og i siste instans, til selvmord.

Helsepartiet vedtok allerede i 2018 at vi vil innføre en variant av TRUST-modellen i norske barnehager og skoler

Resolusjon nr. 25 Norge må innføre en helhetlig modell for forebygging av selvmord, selvmordsforsøk, selvskading og andre psykiske og sosial problemer hos barn og unge i skolen.

RESOLUSJON NR. 25 VEDTATT PÅ HELSEPARTIETS LANDSMØTE 26-27 MAI 2018Ingen barn eller ungdommer skal føle at det ikke finnes noen som kan hjelpe dem når de er elever i norsk skole. De skal være trygge på at det finnes voksne kompetente mennesker rundt dem som de kan ha tillit til at vil hjelpe dem og ta dem på alvor.

Unge med rusproblemerDet er for liten kunnskap knyttet til rusproblemer i barne- og ungdomspsykiatrien. Det finnes barn og unge som bruker rus som flukt fra problemer. Når ungdom blir bragt inn på sykehus med rusforgiftning blir de bare unntaksvis spurt om hvorfor de har ruset seg. De blir i liten grad tilbudt oppfølging. Ungdomsrus kan være et signal om at noe er galt, derfor er det viktig at den unge får rask og riktig hjelp. Det finnes ikke noe tverrfaglig spesialisert rusbehandling i spesialisthelsetjeneste for barn og unge under 18 år, til tross for mange barn så tidlig som i starten av tenårene utvikler alvorlige rusproblemer.

Helsepartiet vil

Sikre at unge med risikofylt bruk av rusmidler får effektiv behandling og oppfølging også̊ i spesialisthelsetjenestene.Sørge for at barne- og ungdomspsykiatrien styrker sin kompetanse, for å oppdage og behandle rusproblemer.Gjenopprette ambulerende team «gatepatruljer» og forebyggende enheter i politiet som oppsøker ungdomsmiljøer og holder øye med og tilbyr hjelp til utsatte barn og unge.Utvide ordningen med fritak for egenandel hos fastlegen opp til 20 år slik at dårlig økonomi ikke skal hindre barn og unge i å oppsøke helsehjelp.

5. HELT NY SATSING PÅ DE MEST ALVORLIG SYKE PSYKIATRISKE PASIENTENE MÅ TIL OG DET HASTER

I 1960 fantes det over 18.000 senger i psykiatrien. I 2018 hadde vi under 4000 døgnplasser igjen.  Mye var annerledes i 1960, da pasientene ble lagt inn for mange år – kanskje for resten av livet. Alle fylker hadde psykiatriske sykehus, tidligere kalt asyl.  Det var også et riksdekkende sykehus, Reitgjerdet, for særlig farlige og vanskelige «sinnssyke menn».

Fra 1960-tallet og utover kom det stadig mer effektive medisiner mot psykoser på markedet og folketrygden gjorde at alvorlig psykisk syke ikke behøvde å bo i sykehus for å bli sørget for. Nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene begynte.

Det ble også avdekket kritikkverdige forhold og uønsket kultur ved asylene. Det er mørke kapitler i psykiatriens historie, ikke minst fra Reitgjerdet. Det har blitt sagt at inskripsjonen over Helvetes port fra Dantes Canto III «Den som trer inn her må la alt håp fare» gjerne kunne ha vært mottoet for Reitgjerdet. Skandalene knyttet til Reitgjerdet bidro også til et politisk ønske om en stort omleggingen av psykiatrien i Norge. Reitgjerdet sykehus ble besluttet nedlagt på 1980-tallet. Intensjonen var at de alvorligst syke, aggressive pasientene skulle få behandling og omsorg i lokale sykehus, og enkelte ved regionale sikkerhetsavdelinger.

I 2018 var bare 3390 døgnplasser igjen i norsk psykiatri. Mesteparten av behandlingen av psykisk syke skulle skje poliklinisk. Tankegangen om «asyl» er avleggs og pasientene skal bo i egne boliger. Ved behov blir de lagt inn på korttid. Det er liten tvil om at pendelen nå har svingt for langt i «spareretning». Det er nå alt for få plasser for de sårbare pasientene i psykiatrien. Nedbyggingen og nedprioriteringen fortsetter. Sengepostene er i dag overfylte med alvorlig syke pasienter -også på korridorene. Allikevel er det planlagt en ytterligere 25 prosent kutt i antallet sykehussenger fremover!

I Norge i dag har mennesker med alvorlig psykisk sykdom 20 år kortere forventet levetid enn gjennomsnittet av befolkningen. 60 prosent av dødsfallene hos psykisk syke skyldes somatisk sykdom som kunne vært forebygget. Blant annet derfor blir det ansett som viktig at psykiatrien samlokaliseres med somatikken på vanlige sykehus. Et stort akuttsykehus er imidlertid lite egnet for langtidsbehandling for pasienter som trenger plass, ro og stabilitet. Psykiatriske pasienter er vanligvis ikke sengeliggende, de trenger plass og rom for å bli bedre, ikke bare en seng. Deler av psykiatrien -da spesielt akuttpsykiatrien- kan samlokaliseres med somatikken, men for pasienter med behov for langvarig hjelp mener Helsepartiet at egne sykehus med psykiatrisk ekspertise er bedre.

Det er også tydelig at de «vanlige» sykehusene -slik de er organisert i dag via helseforetak med fokus på innsatsstyrt finansiering, rask behandling og gjennomstrømming av pasienter som skal skrives ut til kommunene- ikke prioriterer psykiatrien. Dette fordi langvarig behandling er ikke økonomisk lønnsomt for sykehusene. At det ville være «lønnsomt» både for pasienten, de pårørende og for samfunnet, fremkommer ingen steder. Helseforetakene har ikke etterkommet helseminister Bent Høies klare pålegg om at det skal være størst vekst i psykiatrien. Dette til tross for at disse befalingene har kommet helt siden han tiltrådte som helseminister i 2013. Andre pasientgrupper med større appell og tunge somatiske fagmiljøer trekker stadig de store resursene.  Omsorg er tilsynelatende ikke lenger en oppgave for spesialisthelsetjenesten, nå skal omsorg gis i kommunene/bydelen som ofte hverken har ressurser, kompetanse eller juridisk mulighet til å gi nødvending støtte, omsorg og nødvendig tilsyn til pasienter som mangler evne til samhandling, autonomi og ofte ikke har sykdomsinnsikt eller samtykkekompetanse. Sykehusene er i dag ikke rigget for å prioritere individuell og langvarig behandling. Pakkeforløp ved alvorlig psykiatrisk sykdom er kritisert av mange, fordi det kan være uhensiktsmessig og kanskje sågar skadelig. Raskt inn og kjapt ut, med stadige reinnleggelser, utgjør en tilleggsbelastning for pasienter og ikke til gunst for ansatte eller samfunnet.

Med den dramatiske reduksjonen av døgnplasser i psykiatrien, finnes det i dag ikke nok senger til akuttpasienter. Derfor må også psykiatriske pasienter ligge på korridorer -noe som kan være både uheldig og farlig for andre pasienter og for ansatte. En seng på en korridor gir ikke alvorlig syke pasienter den ro som ofte er avgjørende for deres helbred. Psykiatrien har forandret seg mye etter at vi fikk medikamenter som raskt gjør mange av disse pasientene symptomfrie.  Behandlingen er blitt fokusert på psykofarmaka og demping av symptomer, mens årsaksbehandling, miljøbehandling og omsorg er prioritert ned. Med effektiv symptomdemping har det blitt mulig å skrive pasientene raskt ut, innimellom uten annen nødvendig behandling, og ofte til en vanskelig livssituasjon med lite oppfølging i kommunene.

Pasientene skrives også ut stadig raskere. Det er en naturlig konsekvens av et underdimensjonert helsevesen. I tillegg melder ansatte at de som blir skrevet inn er stadig sykere, fordi terskelen for innleggelse er blitt høyere. Muligheten til å holde på pasienter mot deres vilje har samtidig blitt mindre. Nå kan pasienter skrive seg selv ut etter kort tid, og mot helsefaglige råd fra de ansatte. Dette er til gunst for helseforetakets økonomi, men ikke for pasienten, og kanskje heller ikke for samfunnet.

Noen av mest alvorlige psykiatriske sykdommene gir seg utfall i psykose; en realitetsbrist som kan gi vrangforestillinger, sviktende dømmekraft eller paranoia. Psykose oppstår hovedsakelig som en følge av tre sykdommer/tilstander: schizofreni, bipolar lidelse og organisk psykose (hovedsakelig forårsaket av ruspåført hjernehjerneskade). Også såkalt akutt ruspåført psykose sees hyppig, og dette er en relativt raskt forbigående tilstand, men rusmisbruket kan også dekke til en underliggende schizofreni som ved korte innleggelser ofte ikke blir diagnostisert.

I den moderne tenkningen rundt psykiatri skal også alvorlig syke psykiatriske pasienter raskt ut av sykehusene. Med dagens medisiner kommer en del psykosetilstander ganske raskt under kontroll. Dette fører til at mange pasienter med lav evne til å ta vare på seg selv skrives raskt ut. Verd å merke seg; ved første gangs psykose kan man i de fleste tilfeller avhjelpe så psykosen ikke gjenoppstår. Ved annen gangs psykose er det vanskeligere og for hver gang en pasient får psykose øker risikoen for at sykdommen blir kronisk. Da går pasienten over i en tilstand hvor psykosen kan vende tilbake resten av livet. Det må derfor være et viktig må å hindre tilbakefall. Raske utskrivninger fører økt fare for at flere blir alvorlig syke gjentatte ganger, med alle de lidelser og omkostninger som følger. Dette er en stor bekymring hos mange fagfolk.

Det er derfor avgjørende at psykosepasienter får kvalifisert hjelp allerede ved første gangs hendelse.

Helsepartiet er kritiske til pakkeforløp for psykiatriske pasienter. Overføring av store deler av psykiatrien fra spesialisthelsetjenesten til kommuner uten ressurser, er en trussel både mot pasienter og øvrig befolkning. Overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene blir presentert som tiltak «til beste for pasientene». Det er nytale / tåketale. Dette er tiltak som først og fremst sparer helseforetakene for utgifter. Mindre ressurser på et lavere behandlingsnivå er sjelden godt nytt for pasientene.

Pakkeforløp kan muligens være en idé for de minst alvorlig psykisk syke, de som er under utredning og frem til diagnose er stilt, dersom det kan gå fortere enn i dag. Samtidig vil mange fagfolk være uenige i dette fordi raske utredninger ofte betyr dårlige utredninger. Da risikerer vi feil diagnoser og feil tiltak. Psykisk sykdom handler om mer enn diagnoser, det handler også mye om årsaker, pasientens livssituasjon og evne til å mestre hverdagen. Rigide forløp og fokus på effektivitet er det motsatte av det disse pasientene trenger. De mest alvorlig syke har behov for tid, ro og individuell behandling. Ansatte forteller om stadig sykere pasienter, at de skrives ut mens de fremdeles er svært syke så poliklinikkene må håndtere mer alvorlig syke pasienter. I tillegg blir de flere og flere – ergo mindre tid til hver enkelt.

Helsepartiet vil

Jobbe aktivt imot den planlagte nedleggelsen av Gaustad psykiatriske sykehus som har et meget godt tilbud til psykiatriske pasienter i vakre, landlige omgivelser med plass, ro, meningsfylte aktiviteter og muligheter for langtidsbehandling. På Gaustad sykehus er det ergoterpiavdeling, kafé og teater som pasientene driver, malerverksted og utstillingsmuligheter. Der er hester og eplehage, samt høyt spesialisert personale med riktig kompetanse. Det er plass til å utvide og utvikle sykehuset uten å bryte med vernebestemmelser. Det finnes planer for en slik utvidelse og fornyelse fra 2011. Den bør tas frem igjen.Jobbe for at alle pasienter som trenger det skal få mulighet til langtidsbehandling i egnede omgivelser, så lenge de har behov for det. Noen kan bli friske og velfungerende etter så lenge som fem eller syv år. Andre vil kanskje aldri bli helt friske, men kan få et godt liv med meningsfylt innhold i trygge og stabile omgivelser.At pasientene i psykiatrien skal få godt tilpassede, individuelle tilbud fra spesialister, av lang nok varighet. De skal ikke  flyttes rundt. Hele livssituasjonen til pasientene må vurderes og pasienter som har lav evne til å fungere autonomt må få plass på en spesialisert døgnavdeling. Raske utskrivninger bør ikke være et mål i psykiatrien. For pasienter med psykoseproblematikk må det settes inn ekstra innsats og ressurser for å forhindre tredjegangsgjennombrudd.

Farlige pasienterLangt de færreste av de psykiatriske pasientene blir voldelige. Av 100 pasienter med psykose er det svært få som utagerer, men det er vanskelig å forutse akkurat hvem og når. Det eneste sikre faresignalet er at pasienten har vært voldelig tidligere. Dersom psykotiske pasienter blir voldelige kan de være svært farlige.

Pårørende og samfunnet må beskyttes mot de farligste pasientene. For å sikre samfunnet må vi ha kapasitet til å behandle alle de 100 pasientene bedre for å forhindre vold fra de få. Det er ikke å be om for mye.

Innsatte i fengsler med alvorlig psykiatrisk sykdomDet er velkjent at fengselspsykiatrien er i alvorlig krise. Den har også altfor knappe ressurser og vanskeligheter med å få alvorlig syke innsatte lagt inn på sikkerhetsavdelingene. Disse er allerede overfylte. Fengslene har lite annet å hjelpe seg med enn isolat for de sykeste innsatte. Det kan være svært uheldig fordi opphold i isolat kan være sykdomsforverrende og skadelig. Av hensyn til ansatte og andre innsatte er dette innimellom det eneste alternativ. Isolasjon blir jevnlig brukt mot psykisk syke innsatte, med den potensielt forverrende effekt det kan ha.

Dette er ikke holdbart. FN har kritisert Norge for brudd på menneskerettighetene nettopp med isolasjon av psykisk syke innsatte. Også disse menneskene har krav på helsehjelp, og ikke å bli holdt unødig adskilt fra andre.

Helsepartiet er bekymret for mangelen på helsehjelp i norske fengsler. Å ikke gi mennesker helt nødvendig helsehjelp faller inn under begrepet tortur. Det er forbudt ved Grunnlovens §96.

Helsepartiet vil:

Sørge for at Norge etterkommer FNs anbefalinger:sørge for at kapasiteten på psykiatriske avdelinger i fengsler er store nok.forby bruk av isolasjon mot psykisk syke fanger, spesielt når det gjør dem sykere. Sikre at alle fanger får god nok mental helsehjelp.Bygge ut flere plasser ved regionale sikkerhetsavdelinger slik at disse også kan ta imot innsatte fra fengslene. Sånn vil syke innsatte sikres nødvendig og forsvarlig helsehjelp.

Regionale og lokale sikkerhetsavdelinger (RSA) er fulle og til dels i svært dårlig stand

Sikkerhetsavdelingene er psykiatriske avdelinger for de aller farligste pasientene. For noen tilstander er grov vold en del av sykdommen, og disse pasientene krever svært spesifikke omgivelser og fagansatte.

I Norge er både regionale sikkerhetsavdelinger og lokale sikkerhetsavdelinger fulle av alvorlig syke pasienter som er dømt til psykisk helsevern. Økningen av fanger som blir dømt til psykisk helsevern er stor, og hvert år går det flere inn i ordningen enn det går ut. Antallet er stadig voksende. Ordningen ble innført i 2002 da kun 15 personer ble dømt. I dag er over 200 pasienter dømt til behandling, som psykiatrien altså ikke kan skrive ut annet enn gjennom en rettslig prosess.