Jeg har fått mange henvendelser og reaksjoner på dagens kronikk i Aftenposten,-jeg er rett og slett overveldet!
Noen påpeker at det krever mot å sette fingeren på dette på en så skarp måte og joda,-jeg kjenner nok litt på den frykten,-men hvorfor skal man ikke kunne si ifra ? Sier Helene Spro.
Helsepartiets modige nestleder i Helsepartiet Østfold har valgt å snakke – å fortelle om hverdagen som helsefagarbeider i hjemmetjenesten, i et åpent brev til eldreminister Åse Michaelsen -publisert i Aftenposten i dag. Det kan være en stor sjanse å ta for en som er ansatt i kommunehelsetjeneste å si sin mening om hvordan systemet fungerer og ikke fungerer – å fortelle om hva som faktisk skjer på gulvet. Omdømmebygging og lojalitetsplikt veier tungt. Mange ansatte tør ikke si hva de mener. Ytringsfriheten er imidlertid grunnlovsfestet og ingen ting er viktigere for pasientsikkerheten og selve demokratiet. For at ansvarlige politikere skal kunne ta fornuftige beslutninger plikter de å sette seg grundig inn i hvordan deres sektor fungerer – og ikke fungerer. Her forteller Helsepartiets Helene Spro hvorfor hun står frem i Aftenposten med fullt navn.
Fra hjemmetjenesten til stortinget..?
Av: nestleder i Helsepartiet Østfold og helsefagarbeider ansatt i hjemmetjenesten, Helene Spro.
I mange år har vi blitt lovet løft i eldreomsorg,-for de ansatte og i helsevesenet generelt, ironisk nok er det slik at de problemene vi strever med idag er de samme som da jeg begynte å jobbe i hjemmetjenesten for tyve år siden. Ingenting har forandret seg,- den eneste merkbare forandringen er at vi måles i kvantitet og ikke kvalitet, vi er underlagt systemer for effektivisering og profitt og sånn sett er den eneste forandringen i praksis negativ for både pasientene og den ansatte.
Vi opplever at de som bestemmer over vår hverdag og vår mulighet til å yte den omsorgen pasienten fortjener ikke har kontakt med vår virkelighet, og på mange måter opplever vi at de ikke vil ha kontakt med vår virkelighet, -det var en av de viktigste årsakene til at jeg i godt voksen alder ble politisk aktiv i Helsepartiet.
Etter å ha stemt på alle som har lovet bedring for så å bli skuffet så ble det litt sånn at da må vi nesten samle oss å forsøke å gjøre noe selv da?
Jeg håper at mange blir med oss i dette grasrotopprøret som det jo faktisk er, -nok er nok og vi er lei av løftebrudd og luftslott!
FRA KRONIKKEN:
Vil du ha det slik, fru eldreminister?
For pasientens skyld dekker vi over de store hullene i norsk eldreomsorg. Noen må begynne å høre på oss som jobber i hjemmetjenesten.
…Vi i hjemmetjenesten ber om arbeidskår som gjør det mulig å gi verdig omsorg og pleie uten at vi selv mister helsen.Først og fremst behøver vi flere ansatte.Bemanningen er på et minimum, og det første vi gjør på jobb, er å sjekke vaktlisten for fravær. Bare én mindre velter hele dagsplanen. Det skjer nesten hver dag. Den lave bemanningen påvirker vårt sykefravær. Mange har ikke samvittighet til å bli ordentlig friske før de er tilbake. Krav på tilrettelagt arbeid finnes ofte kun på papiret. … Systemene som overvåker oss, er uhensiktsmessige. Når jeg bruker 22 minutter på å hente sårutstyr fordi en pasient har falt og blør, blir det journalført som at pasienten med 20 minutter estimert tid har fått besøk i 42 minutter. Kanskje har vi bare rukket nødvendig sårstell og en kjapp kattevask. I systemet ser det ut som om jeg har tid til enda en pasient, men vi behøver færre pasienter pr. ansatt, ikke flere!
Kveldsvaktene er ikke stort bedre. Et kort tilsyn kan bli til dobbelt stell med legging. Vi forstår pasienter som klager over at de må legge seg klokken åtte.Føler med dem som ikke har fått nødvendig stell fordi det bare var én pleier til forflytning.Lider med dem som trenger mer tid og omsorg, de som går enda en vond natt i møte. Vi vet at pasientene har rett når de klager, men vi plager ikke pasientene med å fortelle om systemfeilene. Vi tar kritikken, får dårlig samvittighet og skriver avvik. Men neste kveldsvakt vil bli helt lik.
