Umiddelbart etter tragedien på Utøya 22 Juli samlet nasjonen seg både i sorg og empati,-sammen skulle vi vise verden at vi svarte på hat med kjærlighet og enhver som ble rammet av dette ufattelige angrepet skulle vi bære så lenge noen måtte bæres. Hele verden så på oss med beundring for den enorme rausheten som vokste frem,-jeg tror selv mange Nordmenn ble litt overveldet og rørt over hvordan alle samlet seg i kjærlighet. Politikerene våre gråt offentlig og lovet store midler til både overlevende-pårørende,-etterlatte og berørte,-vi er et bitte lite land og det ble estimert at minst 6000 mennesker er direkte berørt av tragedien. 180 millioner ble fordelt til berørte og ikke berørte kommuner,-i 2014 rapporterte riksrevisjonen at 114 millioner hadde blitt brukt samtidig som det også ble avdekket at midlene ikke nådde frem til så mange berørte alikevel. En av de berørte kommunene hadde brukt midlene til blant annet bevertning,,-kulturinnslag,-administrasjonsoppgaver (deltakelse i begravelser) og evalueringsmøter. At en kommune bruker av disse midlene for å lønne seg selv for å delta i begravelser,-lage minnemarkeringer og ha møter om hvordan hvordan midlene skal benyttes samtidig som en berørt familie får avslag på en søknad om om støtte i oppfølgingsøyemed er bare helt feil. En kommune ble gitt midler men visste ikke hva midlene var ment til,-nå vet vel ingen hva disse midlene ble brukt til ? Helsepartiet ønsker en gransking av hvordan de ulike kommunene har brukt midlene de har blitt tildelt,-hvor mye har egentlig gått direkte til oppfølging av overlevende og etterlatte ? I 2013 var det satt av 50 millioner kroner som kommunene kunne søke på for tiltak rettet inn mot ofre og etterlatte etter 22. juli, men da året var omme var det nesten ingen kommuner som hadde søkt om ekstra midler,-og da var også de 50 millionene borte fra statsbudsjettet. I en rapport fra Regionalt ressurssenter for vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging utarbeidet i samarbeid med gjenlevende ungdommer fremkommer det blant annet at mange ikke klarer å gjennomføre studier,-mange sliter med å klare å jobbe 100%,-noen selvmedisinerer med rus bare for å komme seg igjennom en hverdag hvor høye lyder,-uniformerte mennesker eller rett og slett røde roser gir dem støt med angst og minner de ikke lenger orker å huske. Det kan virke som om kommunene ikke helt vet hvordan de skal håndtere dette,-ofre som har vært for traumatiserte til å selv aktivt be om hjelp har ikke blitt fulgt opp og pårørende har ikke blitt tatt nok hensyn til,-mange får beskjed om å «ringe hvis det er noe». Allerede i 2014 slo støttegruppa for de etterlatte alarm om manglende hjelp og støtte til ofre og pårørende,-og idag er det mange som har lest historien til Cecilie Herlofsen som overlevde å bli skutt tre ganger på Utøya,-idag er hennes situasjon slik at hun nå må leve på sosialstønad som utbetales mot pant i hennes leilighet som hun kjøpte med erstatningen hun fikk etter tragedien. https://www.tv2.no/a/9935778 Jeg noterer meg at mange politikere allerede kledelig uttaler seg i harnisk og mener dette er alldeles hårreisende behandling av henne som overlevende etter det verste terrorangrepet på Norsk jord…jo det er vel og bra,-men dette er et resultat av elendig oppfølging og ingen kvalitetssikring av hvor midlene som ble tildelt kommunene har gått ! Jeg har selv snakket med og møtt etterlatte og pårørende som føler at de blir møtt med en slags ide om at de forlengst burde vært ferdig med 22 Juli nå,-at de må gå videre. Helsepartiet vedtok på sitt siste landsmøte en resolusjon som krever at oppfølgingen av 22 Juli ofrene gjenopptaes,-i 2013 ble den psykososiale oppfølgingen etter 22 Juli offisiellt lagt ned,-Helsepartiet krever også en granskning av hvordan midlene som ble tildelt kommunene ble brukt. Jeg møter ofte sorg i mitt yrke og et av mine favorittsitater er «Sorg er kun en hjemløs kjærlighet»,-og det er mange emosjonellt hjemløse som slett ikke finner ro etter 22 Juli,-Helsepartiet krever at de berørte får den hjelpen de trenger og at alle midler faktisk går direkte til de som trenger det. 22 Juli 2011 var Nasjonens mørkeste dag mens 23 Juli 2011 var en av våre aller mest lysende dager preget av håp,-kjærlighet og samhold,-timene,-dagene og årene etter fortoner seg mer grå og håpløse for veldig mange som fremdeles sliter med å komme seg igjennom en enkelt dag.
