«Jeg driter i sykepleierløftet!»

En sykepleier går av vakt,-for alltid ?

Dette er kanskje et av de vondeste innleggene jeg har skrevet,-kanskje er det for nært og jeg er for lite objektiv eller lojal ?

Jeg skal fortelle deg en historie og så kan du fortelle meg om det er så opprørende som jeg føler at det er.

En sykepleier med lang erfaring går på nattevakt,-som så ofte går alarmen og de skal rykke ut på et oppdrag akutt.

Det eneste de vet om pasienten er at vedkommende er nylig utskrevet med en alvorlig diagnose som krever oksygentilførsel og at pasienten derfor har trygghetsalarm dersom noe skulle oppstå i forhold til dette.

Mange pasienter skrives ut fordi de ikke kan behandles videre,-mange blir engstelige når de overlates til seg selv men blir lovet en liten trygghet i at hjemmetjenesten kommer så fort du trykker på alarmen.

Det mange kanskje ikke vet er at noen også er suicidale og ser at det å kunne varsle slik at man vet at ikke pårørende finner dem gjør at de lettere velger å ta sitt eget liv.

Denne kvelden er det akkurat det som skjer og sykepleieren låser seg inn i en mørk bolig og roper «hallo» men får ikke svar.

Når man ikke har vært hos en pasient før vet man heller ikke romfordeling i bolig eller hvor pasienten befinner seg så man roper i håp om svar eller leter fra rom til rom.

Så finner hun soverommet og ser i tussmørket et par føtter og vet da at pasienten ligger i sengen sin og trenger sikkert hjelp siden alarmen har blitt brukt.

Hun tar tak i føttene for å vise at nå er hjelpen her,-sier høyt at nå er jeg her,-hvordan kan jeg hjelpe deg ?

Det er da hun legger merke til haglen som hviler i pasientens fang og ser at halve ansiktet er borte.

Hun forteller selv at hun synes det er pussig at hun alikevel rister i pasienten og spør med enda høyere stemme «er du der ?»som om hun skulle kunne riste pasienten tilbake til livet.

Som en god helserobot tilkaller hun politiet og andre instanser for å ordne det formelle ved et uventet dødsfall,-venter på at de skal komme fort for hun har jo andre pasienter som venter på henne.

Hun blir møtt som om hun har all verdens tid for det er vel et kriseteam eller en konkret plan for slike situasjoner som gjør at hun umiddelbart blir løst fra sin arbeidsliste denne vakten ?

På papiret er det selvsagt det som seg hør og bør for enhver kommune som frykter tilsyn,-men i praksis er det ikke like enkelt.

De første dagene preges av sjokk for sykepleieren,-mareritt og angst for at dette skal skje igjen.

Synet som møtte henne sitter klistret og preger enhver time av døgnet enten hun sover eller er våken.

Hun blir møtt med fraser som at «dette er en del av jobben» og dette fikser du.

Frykten for at det skal gå en alarm,-den lammende skrekken når hun må låse seg inn i et hus hvor pasienten ikke har svart på telefonen er voldsom.

Hun får tilbud om tilrettelegging men på grunn av bemanning lar det seg sjeldent gjøre,-og når en sykepleier blir nødt til å velge mellom egen trygghet eller pasientens,-ja da vinner pasienten.

All energi går til å oppfylle sine forpliktelser som sykepleier,-alt annet neglisjeres,-privatliv og sosiale aktiviteter faller i grus.

Det er viktig å komme på jobb,-viktig å være der for pasientene og viktig å ikke svikte hverken kolleger,-pasienter eller arbeidsgiver.

Søvnforstyrrelser,-emosjonelle svingninger og tilslutt en post traumatisk diagnose senere er hun alikevel i samme situasjon som før,-hun VENTER på traumebehandling PÅ FEMTE ÅRET !

Hun VIL jobbe som sykepleier,-hun brenner for faget og har kompetanse og erfaring som staten i alle fall på papiret skriker etter,-men hun makter det ikke fordi hun fremdeles ikke har fått den behandlingen hun har krav på,-til tross for at selv NAV vedkjenner at det er en yrkesskade og at hun har krav på behandling.

Jeg snakket med henne ikveld og fortalte entusiastisk om hvordan helsepartiet støtter sykepleierløftet hvorpå hun svarer,-«Jeg driter i hele sykepleierløftet»,-alle har snakket og lovet i så mange år uten at noe skjer at jeg ikke engang gidder å engasjere meg.

Det spiller ingen rolle fra eller til,-det er ingen som bryr seg eller lurer på hvorfor vi mangler sykepleiere,-det er ingen som klør seg i hodet over at mange sykepleiere ikke holder ut i eget yrke og finner en annen jobb.

Dersom hun hadde fått hjelp umiddelbart hadde dette innlegget aldri blitt skrevet,-noe av det viktigste for et menneske i en slik situasjon er anerkjennelse,-forståelse og hjelp.

Når man da må vente på denne forståelsen og hjelpen i fem år uten resultat,-ja da sitter man med en sterk følelse av verdiløshet som bare bekreftes av ventetiden,-at man kanskje bare er for skjør eller nervøs for sitt eget yrke.

At man besitter en kompetanse og erfaring som burde hylles forsvinner i det faktum at man på ingen måte blir møtt med forståelse eller hjelp når man opplever noe som er så traumatisk at det blir vanskelig å gå på jobb,-livskvaliteten skrumper inn og man sitter igjen med en forsterket følelse av at man ikke bare er en ubrukelig sykepleier,-men også et ubrukelig menneske.

Å høre at en av de vi trenger mest gråter og sier at jeg kan ikke lenger prestere eller levere det jeg blir bedt om fordi jeg etter fem år enda ikke har fått hjelp er rystende.

Som så mange andre som stolt har startet sin karriere i hvit kjortel håper hun inderlig å finne en ny karriere i alt annet enn en hvit kjortel.

Det er til å gråte av…

3 thoughts on “«Jeg driter i sykepleierløftet!»

  1. Takk Helene. Ja, dette er til å gråte av. Til å rase over og til å bli fullstendig lamslått av. Men vi må ikke la a makten ta overhånd! Takk for at du deler, med din sylskarpe penn.

  2. Tusen takk!
    Gjennkjennende og kvalmende og trist! Alle opplevelsene sitter i kroppen, og kommentarer fra uvitende politikere, Nav ansatte burde blitt pålagt å hospitere rundt om i helsevesenet på kvelds og nattskift for å lære mer om hva vi står i! Kjent på frykten for hva du møter, fordi vedkommende ikke svarer. Du kjører fortere og fortere med hjertebank og redsel for hva som møter deg! Eller hastekeisersnitt hvor det står om livet til mor og barn! Hverdagen til ansatte i og utenfor helsenorge blir satt på prøve hver dag, blitt behandlet på en lite verdig måte! Målt og ikke tatt på alvor lønnsmessig, kunnskapsmessig og arbeidsmiljømessig. Sykepleiemangelen øker med rekordfart og det kan staten takke seg sjøl for! Helsepartiet vil øke grunnbemanningen, styrke varslervern og rettsikkerheten deres. Utbrenthet og frafall i yrket er et resultat av det som kommer frem her!

  3. .. Ord mangler.. Har selv jobbet i kommunal helse.

    Hvordan dagens regjering, innbiller seg at noe system vil fungere uten pleie, påfyll, vedlikehold ol er uforståelig for meg. IKke bare ift dette tema, men også ift å forebygge allerede fra fødsel av.

    Vi lever i et samfunn som snart møter veggen så det smeller skikkelig, om det ikke anerkjennes viktigheten av å ivareta god helse fra starten av. Jeg er 100% sikker på at sykefraværet hadde gått ned, til og med flere uføre som hadde funnet veien tilbake (eks er flere yrkesskade uføre, vet jeg både ønsker og kan, med riktig omstendigheter)

    Vi leverer i er samfunn hvor ytre belastninger blir fler å umulig å skjermes fra. Noe som igjen øker psykisk stress (økonomisk, tid osv) å tro at det vil fungere i lengden er som å tro at mennesket egentlig ikke har grunnleggende, sekundære osv behov.

    Hvor lenge fungerer mennesket uten mat og vann?

    Hvor langt kan du kjøre på en tank drivstoff.?

    Hvor lenge varer bilen uten service og vedlikehold?

    Alt nr 1 er mest sårbare! Likevel grenser vi til å faktisk ikke ivsreta oss selv så mye som vi ville automatisk ivaretatt en bil en gang!

    (Maslow) vårt grunnleggende behov blir mer og mer utfordret.. Det fører først og fremst til sykdom i varierende alvorlighetsgrad (forkjølelse til kronisk alvorlig)

    Om vi begynner i rett ende tror jeg det vil bære frukter på alle nivåer. (å mellom nivåene selvfølgelig)

    👍

Legg igjen en kommentar