17 mai i kommunal bunad
De aller fleste har et sterkt forhold til 17 mai og mange planlegger lang tid i forveien så de kan få fri fra arbeid for å kunne feire dagen med familie og venner.
For min del blir 17 mai dagen langt sterkere dersom jeg må jobbe,-for jeg tilbringer dagen med de som husker hvordan det var da det var forbudt å feire nasjonaldagen vår.
I 1941 var 17 mai bestemt som en vanlig virkedag men man kunne flagge på stang,-da det ble klart at mange i protest flagget på halv stang for å uttrykke sin mening over nasjonens sørgelige tilstand under okkupasjonen så ble også dette forbudt.
Nordmenn viste en enorm lojalitet til flagget og stor vilje til å bruke flagget eller flaggets farger symbolsk i sin protest mot okkupasjonen,-og da ble det forbudt med flagg generelt og også det å kle seg i eller bruke flaggets farger på annet vis forbudt.
Jeg har blitt fortalt historier om hvordan man samlet seg i jordkjellere for å nærmest hviske nasjonalsangen sammen,-for det var jammen forbudt å synge den også.
En fortalte meg hvordan han farget sokker og undertøy med blåbær og tyttebær for å hemmelighetsfullt bære fargene til det norske flagget på nasjonaldagen.
Jeg kan ikke på noen måte forestille meg nasjonaldagen vår på noen annen måte enn en festdag fylt med pølser,-is og tivoli,-det var det jeg vokste opp med.
At hele dagen var forbudt og at man kunne bli arrestert kun for å ha på seg tøy med et snev av rødt,-hvitt eller blått er helt fjernt for meg,-desto viktigere er det at vi tar til oss den erfaringen og de historiene som bor hjemme hos våre eldre.
Jeg har blitt fortalt om hvordan hele verden forandret seg på frigjøringsdagen og at man allerede da forberedte seg på nasjonaldagen vel vitende om at både flagget og dets farger var både tillatt og velkomment !
En ting er den lidelsen mange overlevde under okkupasjonen,-men at alle disse heltene våre også klarte å bygge opp Norge igjen med ren skjær vilje og stahet er utrolig !
Mange av de eldre gremmes ved tanken på sild stekt i tranfett og bare synet av poteter gir dem gåsehud,-men den labre kosten under etterkrigstiden hemmet på ingen måte arbeidsvilje eller arbeidskraft,-de fant krefter i sin kjærlighet til et fritt fedreland og fant det verdt det å jobbe knokene til blods for å gi sine etterkommere en god arv.
Den arven,-ja det er meg,-på ingen måte istand til å egentlig innse hvilken kamp de utkjempet,-og så priveligert at jeg må minnes på det faktum at andre før meg har kjempet for at jeg idag forbinder 17 mai med pølser,-fest og tivoli.
Å måtte bære min kommunale bunad på selveste 17 mai er en ære og alltid en glede,-det er den ene dagen hvor jeg virkelig ønsker å dele ut omsorg,-takknemlighet og en god klem til alle de som gjorde denne dagen mulig for oss.
Mange synes det er et must å få fri på nettopp denne dagen,-jeg derimot tenker motsatt,-er det EN dag i året jeg ønsker å tilbringe med våre eldre så er det denne,-for uten dem hadde vi ikke hatt 17 mai !
Jeg vil gratulere og hylle alle mine kolleger i kommunal bunad og selvsagt aller mest takke alle de vi får gleden av å besøke for at vi lever i et fritt land hvor vi kan dyrke både flagget og demokratiet!
God 17 Mai !