Dette er en del av Helsepartiets rammeprogram for kommunepolitikken ble vedtatt på landsmøtet i 2018.
Se hele rammeprogrammet her.
Bestiller-utførermodellen (BUM) er en del New Public Management, som er innført i mange norske kommuner som organisasjonsform for helse- og omsorgstjenestene. Bestiller-utførermodellen benyttes spesielt innen eldreomsorgen og ovenfor mennesker med funksjonsnedsettelse og andre med stort behov for helse og omsorgstjenester i primærhelsetjenesten.
Mange innbyggere har erfaringer med kommunale bestillerkontorer eller søknadskontorer som de også kalles. Dette utgjør nåløyet som søknaden din om kommunale tjenester må igjennom. De vurderer innbyggernes behov for hjemmetjenester, sykehjemsplasser og andre tjenester. Det viktige i modellen er at det er noen som innvilger og deretter bestiller tjenesten og betaler (bestillerkontoret) og noen andre som utfører tjenesten. Utføreren kan i prinsippet være både en offentlig, en ideell eller en privat, kommersiell aktør som skal konkurrere om oppdraget – i mange tilfeller kan bruker selv velge leverandør. Modellen blir sett på som en forutsetning for konkurranseutsetting og fritt brukervalg.
Innføringen av bestiller-utførermodellen var et forsøk på å effektivisere offentlig sektor ved å etterligne privat sektor og simulere konkurranse. Siden det offentlige betaler og dermed er eneste kunde og stiller alle kravene, utfører kontrollen, bestemmer prisen og bestiller, blir dette bare en ineffektiv og byråkratisk kvasikonkurranse. Modellen har ikke fungert godt. Byråkratiet har vokst, men ingen studier kan vise til innsparinger eller større effektivitet. Ei heller har brukerne i praksis fått økt valgfrihet av betydning. Men studiene viser at ressurser har blitt flyttet fra tjenester til administrasjon – altså dårligere tjenester til innbyggerne uten økonomisk gevinst.
Mer ressurser brukes til administrasjon og kontroll og mindre til faktiske tjenester. Oppdrag blir tildelt for hver enkelt pasient/bruker og vedtak og krav spesifiseres veldig nøye. Tjenesten blir rigid og den som utfører tjenesten blir fratatt muligheten til å utøve faglig skjønn. Alle endringer må søkes om til et bestillerkontor som ikke kjenner pasienten, og nesten all kontroll dreier seg om kontroll på økonomi og ikke på kvalitet for pasienten. Modellen har ført til stoppeklokke-omsorgen i hjemmetjenestene som er godt dokumentert og som mange pasienter og helseansatte mistrives sterkt med.
Helsepartiet ønsker primært en helt annen organisering av helsetjenestene i Norge – der primær- og spesialisthelsetjenester organiseres på samme forvaltningsnivå, gjerne organisert rundt et lokalsykehus. Faglige vurderinger med behandlende lege som ansvarlig skal gi pasientene rett til ulike helsetjenester. Politisk ledelse i fylkene skal være ansvarlig for at innbyggerne får forsvarlige og gode tjenester.
Helsepartiet går imidlertid ikke inn for at alle helse- og omsorgstjenester må produseres av offentlige aktører. Vi har tro på at alle gode krefter må samarbeide. Siden kapasiteten i det offentlige er altfor liten i dag kan både ideelle og kommersielle aktører, samt tjenester i utland, i en del tilfeller være et godt og nødvendig supplement. For oss er innbyggernes helse og livskvalitet prioritert. Tjenestene skal finansieres av det offentlige, uansett om de utføres av det offentlige, ideelle, private eller utlandske aktører.
Helsepartiets alternativ til bestiller-utførermodellen
Alle helsetjenester bør organiseres og finansieres på fylkesnivå, med overordnet politisk styring, rammefinansiering, med stor autonomi og budsjettansvar på de enkelte helseinstitusjonene.
Inntil en slik helsereform er gjennomført vil Helsepartiet:
- Ha statlig finansiering av eldreomsorgen.
- Tillate private og ideelle aktører å drive sykehjem og andre heldøgnsinstitusjoner, men ha strenge regler for godkjenning av aktører. (Dette må til, blant annet fordi det offentlige ikke har nok sykehjemsplasser, omsorgsplasser, rehabiliteringsplasser og andre heldøgnstilbud til å dekke behovet). Vi vil altså dekke behovet for plasser på samme måte som vi fikk dekket barnehageetterspørselen.
- Yte rammefinansiering til godkjente, private heldøgns helseinstitusjoner på samme nivå som de offentlige.
- Sørge for at økonomiske hensyn ikke trumfer medisinskfaglige hensyn ved tildeling av tjenester. Pasienten/brukeren får rett til tjeneste basert på en faglig vurdering av behov.
- Pasienten/brukeren kan etter å ha fått rett til en heldøgns helsetjeneste selv fritt velge behandlingssted eller bosted. For faste plasser på sykehjem skal egenbetalingen være basert på inntekt slik som nå.
- I motsetning til i dag skal samboende pårørendes økonomi hensynstas når størrelsen på egenbetalingen fastsettes.
- Gå inn for full mulighet til samboerskap på institusjon der dette er ønsket av begge. En friskere ektefelle vil være til støtte og hjelp både for primærpasient og ansatte.
Hjemmebasert omsorg
Hjemmebasert helseomsorg er i liten grad egnet for konkurranseutsetting, da dette pulveriserer ansvaret for pasientene og gjør samordning og samhandling enda vanskeligere enn det allerede er. Samhandlingsreformen har gjort spesielt eldre og kronisk syke til kasteballer i systemet.
Hjemmebasert omsorg skal være et offentlig ansvar og bør leveres av primærhelseteam knyttet opp mot spesialisthelsetjenesten. Behandlende lege er øverste ansvarlig for vurdering av behov og forsvarlighet.
Politisk og administrativ ledelse er ansvarlige for at forsvarlige tjenester kan leveres til innbyggerne.
Dette er en del av Helsepartiets rammeprogram for kommunepolitikken ble vedtatt på landsmøtet i 2018.
Se hele rammeprogrammet her.
Helsepartiet har også vedtatt politikk om hjemmeomsorg og hjemmetjenester og sykehjem i Stortingsprogrammet for 2017-2021