Helsepartiets program for psykisk helse og psykiatri

1. HVORFOR ET EGET PSYKIATRIPROGRAM?

Psykiske lidelser utgjør mer enn en tredjedel av total sykdomsbelastning hos det norske folk. For mennesker under 44 år er psykiske lidelser er den viktigste årsaken til uførhet.

Til tross for helseministerens festtaler om viktigheten av en satsing på psykisk helse og statsministerens nyttårstale der hun ber folk som «sliter om å søke hjelp» ser vi at tilbudet til de aller sykeste psykiatriske pasientene systematisk bygges ned.

Bent Høies gylne regel om at psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal vokse mest og prioriteres i spesialisthelsetjenesten, blir i praksis ikke fulgt opp av byråkratiet. Tilbudet blir ikke større, det blir mindre. Ergo er ytringer fra politisk ledelse lite annet enn vakre, men tomme ord. Dette løser ikke mangelen på kapasitet og ressurser. Tilstanden i norsk psykiatri betegnes av stadig flere psykiatri- og rusansatte som «kritisk».
Psykiatrien bruker en svært liten andel av helsebudsjettene. Den gylne reglen følges ikke i praksis.

Statistisk sentralbyrå skrev i juni 2018 følgende om kostnadene i spesialisthelsetjenesten: 
Fysisk helse tar stadig størstedelen av kaken. Somatiske tjenester utgjør en langt større del av kostnadene enn psykisk helsevern og TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling, vår kommentar). Samlet går 7 av 10 kroner til behandling av fysisk sykdom, mens 2 av 10 kroner går ti psykisk helsevern og TSB. Regnet i kroner og øre øker derfor den største utgiftsposten mest hvert år. 

Hovedproblemer:

Helsepartiet mener følgende er hovedproblemene i psykiatri og rusomsorgen:

  1. Stadig flere unge rapporterer om psykiske helseutfordringer.
  2. Høye selvmordstall spesielt blant unge menn i 20-årene.
  3. Høy forekomst av selvskading, selvmordsforsøk og spiseforstyrrelser.
  4. Behandlingstilbudet til mennesker med alvorlige, psykiatriske sykdommer og alvorlige rusproblemer bygges ned i spesialisthelsetjenesten. Krevende pasienter overføres til kommunene som mangler kompetanse og ressurser til å hjelpe dem.
  5. Pårørende bli altfor ofte sittende med et krevende ansvar for svært syke pasienter som mangler et behandlingstilbud.
  6. De mest alvorlig syke pasientene har fått et dårligere tilbud.
  7. Ytterligere reduksjon i antallet døgnplasser planlegges både i akuttpsykiatri og på såkalte intermediæravdelinger som tilbyr langtidsbehandling.
  8. Store vanskeligheter med å få samordnet behandlingen av ruslidelser og psykisk sykdom. Når disse henger sammen bør de behandles samtidig for et optimalt resultat.
  9. Mange eldre har udiagnostiserte, psykiske lidelser som de ikke får hjelp med.
  10. Velferdsordningene kuttes. Syke mennesker får også økonomiske problemer og må i tillegg slåss mot «systemet».
  11. Presset i hjelpeapparatet er ekstremt høyt fordi det «effektiviseres» for hardt. Ventetider for å få hjelp for mindre alvorlig psykisk sykdom er uakseptabelt lange og muligheten til å få kvalifisert hjelp er ofte ikke-eksisterende.

Helsepartiet er sterkt bekymret for nedprioriteringen av psykiatri og rus i spesialisthelsetjenesten, og for nedleggelsen av sykehussenger og langtidsplasser innen psykiatri og rusbehandling. Kapasiteten er nå så sprengt i psykisk helsevern og i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) i spesialisthelsetjenesten, at én av tre henvisninger blir avslått! Ikke fordi pasienten ikke har behov for hjelp, men fordi kapasiteten mangler. 

Den minskede kapasiteten i spesialisthelsetjenesten til mennesker med alvorlig psykiatriske lidelser og rusproblemer fører til et svært stort press på kommunehelsetjenesten. Manglende kapasitet ved de psykiatriske akuttavdelingene på sykehusene fører også til økt press ved de distriktpsykiatriske sentrene(DPS). DPS´ene var i utgangspunktet ment for pasienter med behov for poliklinisk behandling, altså ikke innleggelse, men dagbehandling. Nå opprettes noen sengeplasser på en del DPS´er utenfor sykehusene, men DPS´ene må avvise de mest alvorlig syke pasientene fordi de ikke har bemanning som kan håndtere dem – ofte av sikkerhetsmessige årsaker. Derfor er det ofte de aller sykeste og de akutt syke pasientene som blir overlatt til de pårørendes omsorg. 
Langtidsplasser med langvarig behandling for pasienter med store behov og spesialisert helsehjelp blir det også stadig færre av. 

Dersom regjeringen hadde kommet med nødvendige ressurser ville det vært bra med psykiatriske tilbud nærme folk, der de bor. Slik kunne flere pasienter bo hjemme. Ressursene følger dessverre sjelden med, det mangler i dag både penger og kompetanse. Mange kommuner er i ferd med å legge ned institusjoner for rusavhengige uten at det er bygget opp annet, fullgodt tilbud i kommunene. Nedleggelsene synes økonomisk begrunnet og kommer uten at konsekvensene for pasienter, pårørende og samfunnet for øvrig er belyst, meddelt demokratiet eller overhodet vurdert.

Lavterskeltilbud i kommunene kan hjelpe noen i akutte livskriser, men dette vil i de fleste tilfeller ikke være et tilbud for personer med alvorlig psykiatriske lidelser. De har behov langvarig og spesialisert hjelp.