3. EN SKIKKELIG SATSTING PÅ FOREBYGGING AV SELVMORD
Selvmordstallene i Norge øker år for år. Antallet selvmord kan være et «temperaturmål» på befolkningens psykiske helse. Disse tragediene er som toppen av et isfjell, og under overflaten ligger større masser av folk med alvorlige problemer. Psykisk sykdom er en risikofaktor.
Tendensen i Norge er økte selvmordstall. I 2012 tok 523 mennesker selvmord, mens antallet som tok sitt eget liv i 2018 var steget til 674.
Selvmord rammer hardt. Pårørende etterlates med enorme og langvarige belastninger, skyld, skam, sinne og ubesvarte spørsmål. En av de største risikomomentene for selvmord er faktisk om man selv har opplevd selvmord i familien eller blant nære venner. Selvmord er også et stort problem for samfunnet. Tap av individer er tap av styrke, støtte og ressurser.
Tiltak må rettes inn mot hele samfunnet
På samme måte som med dødsfall i trafikken kan ikke selvmord forhindres ved tiltak rettet bare mot enkeltpersoner. Tiltakene må rettes mot hele samfunnet. For å hindre trafikkdød, må trafikkopplæringen være god, trafikantene må ha sunne holdninger og så videre, men veiene må også gjøres tryggere, vi må ha fartskontroller og bilene må konstrueres for trygghet.
Vi vet at selvmordsrisikofaktorene er mange og sammensatte: samlivsbrudd, sorg, vold, mobbing, rus, sykdom, fattigdom, arbeidsløshet, utenforskap, opplevelse av meningsløshet, opplevelse av at man er verdiløs, konkurs, ensomhet og håpløshet. Ikke noe av dette er psykisk sykdom. Likevel må dette bli tatt på alvor. Når ungdom sliter med å mestre livet, snakker de gjerne om stress og press, at de ikke føler seg gode nok og pene nok etc. Ensomhet er også et stort problem blant unge. De trenger bånd til andre unge for å slippe taket i foreldrene og utvikle seg til selvstendige individer. Terapi for den enkelte vil ikke være nok.
Selvmord blant eldre er også et hyppig og underkommunisert problem. Ifølge dagens helsemyndigheter skal eldre helst bo hjemme til de er så skrøpelige at de trenger omsorg hele døgnet. Tidligere fikk eldre bo på aldershjem når de ønsket det, og mange var så spreke at de kunne reise med bussen på shoppingturer sammen. I stedet får de eldre nå stoppeklokkeomsorg fra en hardt presset hjemmetjeneste med tilmålte 10 minutter til dusjing en gang i uken og Fjordland-plastpakket mat lagt på dørmatten. Trygghetsalarmer skal sikre at noen finner deg hvis du faller og brekker hoften, og da kommer du på sykehus en stund. Men sykehusene er så fulle at ambulansen henter deg og kjører deg ut igjen midt på natten. Er du heldig kommer du til et helsehus der du får være til hoften har grodd sånn noenlunde før du sendes hjem igjen. Mange er ensomme, alene, redde, forvirrede og usikre. I et samfunn der mange føler seg som en byrde og uønsket utgift -eller opplever at de som skulle hjelpe er noen du må slåss mot mens du er syk – ja, da kan veien til å gi opp bli veldig kort.
Ari Behns selvmord, og datteren Maud Angelica Behns minnetale i julen 2019, førte til et stort, men kortvarig fokus på selvmord. Datterens bønn til alle som sliter om at de må be om hjelp, gjorde også inntrykk. Hun fikk mye ros og mange takket henne for talen, men politikere som trykket denne talen til sitt bryst og gjentok 16-åringens budskap om å søke hjelp, fikk også sinnene til å koke hos mange. For hvor mener de at skal folk søke hjelp? Det finnes jo ikke i nærheten av nok tilbud! Køene for å få psykologhjelp fra psykolog med kommunale driftsavtaler er milelange. Det kan være mange måneder å vente. Mennesker som betror seg om angst, depresjon, ensomhet og livskriser til fastlegen får en henvisning og en liste over psykologer i kommunen som de må kontakte selv. De fleste krever en skriftlig henvendelse hvor han eller hun som sliter må skrive et brev om hva som er problemet, så må man vente på svaret som ofte er negativt. Slik må man fortsette på samme vis videre på listen. Dette skaper enorme frustrasjoner og mye lidelse.
Mennesker som har forsøkt å ta sitt eget liv blir behandlet for skadene på sykehus, men så blir de skrevet raskt ut – ofte uten en plan for videre oppfølging. Flertallet av norske kommuner har ingen plan for hvordan de skal håndtere og følge opp mennesker som har forsøkt å ta sitt eget liv. Svaret fra statsministeren var å bevilge 10 millioner ekstra til hjelpetelefontjenester som bemannes av frivillige organisasjoner. Det er en spe hjelp mot selvmord, som mange opplevde nærmest som et hån.
I våre naboland Danmark og Sverige har selvmordstallene blitt betydelig redusert de siste årene. Dette mens vi i Norge ser en alarmerende økning. Antallet har i det siste økt hvert eneste år. Dette til tross for handlingsplaner og nasjonale strategier.
Til tross for innføring av pakkeforløp har ikke ventetiden til poliklinisk behandling for barn og unge i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) blitt kortere, den er nå i snitt 50 døgn. Fagfolk melder at pakkeforløpende gjør at barne- og ungdomspsykiatrien behandler færre pasienter enn tidligere, på grunn av et krevende standardforløp av (til dels unødvendige) tester, og krav til dokumentasjon om at pakkeforløpet følges.
Selvmord forekommer i alle aldre, men er dobbelt så hyppig blant gutter og menn enn blant jenter og kvinner. Selvmord er det vanligste årsaken til at mennesker under 25 år mister livet. Og bak disse tallene ligger det minst ti ganger så mange selvmordsforsøk viser undersøkelser. Norge mangler også en eksakt oversikt over selvmordsforsøk.
Det er all grunn å være bekymret for de høye tallene og det faktum at utviklingen går i feil retning.
New Public Management gir et kaldere, hardere samfunn
Helsepartiet mener at det tallorienterte, kulturløse og psykologiblinde styringssystemet New Public Management (NPM) som i dag preger norsk offentlig sektor med mål- og resultatstyring også i barnehager, skole og høyere utdanning, er svært uheldig. Kanskje er det også farlig, når vi ser hvordan barn og unge måles og vurderes fra de er veldig små og opp gjennom oppveksten. Fokuset på tallfestet effektivitet og produksjon tar ikke høyde for viktige samfunnsegenskaper som evnen til empati, omsorg, humor, motivasjon eller nærhet. NPM er med på å skape et kaldt prestasjonssamfunn der flere faller utenfor når de ikke når opp i sammenligningene. Altfor mange opplever meningsløshet og ensomhet. De som ikke henger med opplever ikke mestring. Som et resultat av et ekstremt fokus på individet de siste tiårene, på konkurranse fremfor samarbeid og på en amerikansk drøm om at «alle kan bli hva de vil bare de arbeider hardt nok», kan unge tro at de feiler på alle plan eller at de er «en mislykket person» fordi de ikke er gode nok i akkurat det som måles.
Helsepartiet er opptatt av at menneskeverdet er likt. I dag drukner dette i NPMs prestasjonsmålinger. Individfokuset og fokuset på frihet og uendelige muligheter for hver enkelt, kaster mørke skygger av ensomhet, mangel på samhold og omsorg, manglede fokus på andre og motivasjon til å løfte hverandre frem -og på hvordan vi kan skape et bedre samfunn.
De siste tiårene har fellesskapsløsningene i velferdsstaten gradvis blitt bygget ned. Helsetjenestene er under press, lokalsykehus legges ned, og det kuttes i stønader til mennesker som trenger hjelp. Samfunnet har blitt digitalisert og hos NAV -som altså skal hjelpe mennesker som er syke, har mistet jobben eller sliter med store økonomiske problemer- er det bortimot umulig å møte et menneske som skal hjelpe i nøden, altså en saksbehandler. Enda mindre, å møte forståelse, empati og aktiv hjelp. Også i NAV dreier det meste seg nå om å få saker unna, om å effektuere tallmålene ovenfra. NPM krever lojalitet til systemene fremfor til de menneskene systemer er satt der for å hjelpe.
NAV handler altfor lite om de menneskene som behøver hjelp, om å skape økt livskvalitet eller gode samfunn. Iveren etter å passe på at ingen misbruker systemet eller urettmessig får penger de ikke skal ha, har som vi vet etter NAV-skandalen, ført til at mennesker i store kriser er blitt satt uskyldig i fengsel. Av et system som skulle ha hjulpet dem.
Det kan ikke utelukkes at den kraftige byråkratiseringen, og den instrumentelle tilnærmingen mange opplever i møtet med det offentlige -med sine avkryssingsbokser, samlebåndsbehandling, fastleger med kort tid til hver pasient, mistenkeliggjøringen hos NAV, ja rett og slett mangel på varme og omsorg i velferdsstaten- er en medvirkende årsak til økende selvmordstall i Norge.
Norge er blitt et hardere samfunn for syke mennesker. Mange trenger mer hjelp. Helsepartiet mener at det er helt nødvendig nå å styrke og opprettholde den norske velferdsmodellen, avvikle New Public Management og sørge for enkel tilgang til omsorg, støtte og nødvendig helsehjelp for alle. Vi må prioritere å ivareta befolkningens psykiske helse og forebygge selvmord.
Norge har lenge hatt en nullvisjon for antall trafikkdøde, som en «etisk veiviser og retningslinje».
Helsepartiet har vedtatt en nullvisjon for selvmord i Norge.
Mål- og resultatstyringen i offentlig sektor påvirker både samfunnet og enkeltmenneskene som jobber under dette regimet. Også mennesker som må motta sine tjenester i dette systemet, preges av systemkulden. Mål- og resultatstyringen fører til at hensikten med tjenestene – nemlig å gi best mulig hjelp til den enkelte- tapes av syne. Fokuset er å levere målbare og tellbare resultater til ledelse og administrasjon, mens resultat og kvalitet på hjelpen i forsvinnende liten grad måles eller vektlegges. Dermed blir det mindre viktig.
Helsepartiet ser at dette systemet er svært usunt. Det er heller ikke sunt for ansatte å bli målt i alt de gjør, overvåket og mistrodd. Hele systemet bygger på mistillit og derfor føres det nitid kontroll. Mistro og mistillit smitter og skaper kulde, avstand og ensomhet.
Helsepartiet advarer mot et samfunn der pris og kroner trumfer verdi og menneskeverdet.
Helsepartiet vil
- Jobbe for mer varme, omsorg og respekt i samfunnet, spesielt i møtet mellom det offentlige og innbyggerne.
- Opprettholde og utvikle velferdsstaten i tråd med den nordiske velferdsmodellen og avvikle New Public Management-tiltakene, spesielt mål- og resultatstyringen, helseforetaksmodellen, avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ABE) med sine såkalte ostehøvelkutt som fører til at offentlig ansatte får stadig mindre tid til hver enkelt sak. Dette iskalde effektiviseringssamfunnet er ikke det samfunnet Helsepartiet arbeider for.
- Organisere all helsehjelp på ett og samme forvaltningsnivå og med det avvikle samhandlingsmodellen som med sine kvasiøkonomiske incentiver har ført til konkurranse snarere enn samarbeid innen helsesektorens ulike deler. Den har også gjort pasienter til en uønsket utgift som alle vil at noen andre skal ta ansvaret for, med den følge at det altfor ofte ikke er noen som tar ansvar.
- Avvikle hele NAV og bygge opp igjen trygdekontorer, sosialkontorer og arbeidsformidling slik vi hadde, med fagfolk som har ekspertise på hver sine felt. Disse menneskene skal møte mennesker med hjelpebehov ansikt til ansikt og lytte. De skal bruke skjønn og sin kompetanse til det beste for den som trenger hjelp. Systemet må ikke ha seg selv som mål, men innbyggernes beste.
- Innføre en nullvisjon for selvmord etter modellen om nullvisjon for dødsfall i trafikken.
- Registrere antall selvmordsforsøk som krever behandling og sørge for at årsakene til selvmordsforsøk kartlegges og forskes på – det er behov for mer kunnskap om selvmord.
- Opprette sentere for selvmordsforebygging etter modell fra Danmark: hit kan fastleger og annet helsepersonell henvise mennesker i faresonen og de vil få nærmest øyeblikkelig hjelp.
- Ha mindre måling og vurdering av barn og unge, samt innføre et skolesystem som legger mindre press kontinuerlig prestasjoner. Barna må også oppleve egenverd, ikke bare prestasjonsbelønnes.
- Fjerne ordningen med kommunal driftsstøtte til psykologer og la pengene følge pasienten – slik vil køene reduseres.
- Jobbe for å hindre fattigdom, støtteordningene må styrkes (se vårt øvrige program). Fattigdom skaper sykdom og helseutfordringer. Men dette fungerer også motsatt; sykdom skaper i dag fattigdom fordi støtteordningene er utarmet.
- Ha en differensiert eldreomsorg – med gode hjemmetjenester for dem som kan og vil bo hjemme, opprette flere omsorgsboliger, bofelleskap og boenheter der eldre som trenger mer tilsyn. Også sykehjemskapasiteten må tilpasses de eldres behov, ikke systemets.