Helsepartiets program for psykisk helse og psykiatri

5. HELT NY SATSING PÅ DE MEST ALVORLIG SYKE PSYKIATRISKE PASIENTENE MÅ TIL OG DET HASTER

I 1960 fantes det over 18.000 senger i psykiatrien. I 2018 hadde vi under 4000 døgnplasser igjen.  Mye var annerledes i 1960, da pasientene ble lagt inn for mange år – kanskje for resten av livet. Alle fylker hadde psykiatriske sykehus, tidligere kalt asyl.  Det var også et riksdekkende sykehus, Reitgjerdet, for særlig farlige og vanskelige «sinnssyke menn».  

Fra 1960-tallet og utover kom det stadig mer effektive medisiner mot psykoser på markedet og folketrygden gjorde at alvorlig psykisk syke ikke behøvde å bo i sykehus for å bli sørget for. Nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene begynte. 

Det ble også avdekket kritikkverdige forhold og uønsket kultur ved asylene. Det er mørke kapitler i psykiatriens historie, ikke minst fra Reitgjerdet. Det har blitt sagt at inskripsjonen over Helvetes port fra Dantes Canto III «Den som trer inn her må la alt håp fare» gjerne kunne ha vært mottoet for Reitgjerdet. Skandalene knyttet til Reitgjerdet bidro også til et politisk ønske om en stort omleggingen av psykiatrien i Norge. Reitgjerdet sykehus ble besluttet nedlagt på 1980-tallet. Intensjonen var at de alvorligst syke, aggressive pasientene skulle få behandling og omsorg i lokale sykehus, og enkelte ved regionale sikkerhetsavdelinger. 

I 2018 var bare 3390 døgnplasser igjen i norsk psykiatri. Mesteparten av behandlingen av psykisk syke skulle skje poliklinisk. Tankegangen om «asyl» er avleggs og pasientene skal bo i egne boliger. Ved behov blir de lagt inn på korttid. Det er liten tvil om at pendelen nå har svingt for langt i «spareretning». Det er nå alt for få plasser for de sårbare pasientene i psykiatrien. Nedbyggingen og nedprioriteringen fortsetter. Sengepostene er i dag overfylte med alvorlig syke pasienter -også på korridorene. Allikevel er det planlagt en ytterligere 25 prosent kutt i antallet sykehussenger fremover!

I Norge i dag har mennesker med alvorlig psykisk sykdom 20 år kortere forventet levetid enn gjennomsnittet av befolkningen. 60 prosent av dødsfallene hos psykisk syke skyldes somatisk sykdom som kunne vært forebygget. Blant annet derfor blir det ansett som viktig at psykiatrien samlokaliseres med somatikken på vanlige sykehus. Et stort akuttsykehus er imidlertid lite egnet for langtidsbehandling for pasienter som trenger plass, ro og stabilitet. Psykiatriske pasienter er vanligvis ikke sengeliggende, de trenger plass og rom for å bli bedre, ikke bare en seng. Deler av psykiatrien -da spesielt akuttpsykiatrien- kan samlokaliseres med somatikken, men for pasienter med behov for langvarig hjelp mener Helsepartiet at egne sykehus med psykiatrisk ekspertise er bedre.

Det er også tydelig at de «vanlige» sykehusene -slik de er organisert i dag via helseforetak med fokus på innsatsstyrt finansiering, rask behandling og gjennomstrømming av pasienter som skal skrives ut til kommunene- ikke prioriterer psykiatrien. Dette fordi langvarig behandling er ikke økonomisk lønnsomt for sykehusene. At det ville være «lønnsomt» både for pasienten, de pårørende og for samfunnet, fremkommer ingen steder. Helseforetakene har ikke etterkommet helseminister Bent Høies klare pålegg om at det skal være størst vekst i psykiatrien. Dette til tross for at disse befalingene har kommet helt siden han tiltrådte som helseminister i 2013. Andre pasientgrupper med større appell og tunge somatiske fagmiljøer trekker stadig de store resursene.  Omsorg er tilsynelatende ikke lenger en oppgave for spesialisthelsetjenesten, nå skal omsorg gis i kommunene/bydelen som ofte hverken har ressurser, kompetanse eller juridisk mulighet til å gi nødvending støtte, omsorg og nødvendig tilsyn til pasienter som mangler evne til samhandling, autonomi og ofte ikke har sykdomsinnsikt eller samtykkekompetanse. Sykehusene er i dag ikke rigget for å prioritere individuell og langvarig behandling. 

Pakkeforløp ved alvorlig psykiatrisk sykdom er kritisert av mange, fordi det kan være uhensiktsmessig og kanskje sågar skadelig. Raskt inn og kjapt ut, med stadige reinnleggelser, utgjør en tilleggsbelastning for pasienter og ikke til gunst for ansatte eller samfunnet.

Med den dramatiske reduksjonen av døgnplasser i psykiatrien, finnes det i dag ikke nok senger til akuttpasienter. Derfor må også psykiatriske pasienter ligge på korridorer -noe som kan være både uheldig og farlig for andre pasienter og for ansatte. En seng på en korridor gir ikke alvorlig syke pasienter den ro som ofte er avgjørende for deres helbred. Psykiatrien har forandret seg mye etter at vi fikk medikamenter som raskt gjør mange av disse pasientene symptomfrie.  Behandlingen er blitt fokusert på psykofarmaka og demping av symptomer, mens årsaksbehandling, miljøbehandling og omsorg er prioritert ned. Med effektiv symptomdemping har det blitt mulig å skrive pasientene raskt ut, innimellom uten annen nødvendig behandling, og ofte til en vanskelig livssituasjon med lite oppfølging i kommunene. 

Pasientene skrives også ut stadig raskere. Det er en naturlig konsekvens av et underdimensjonert helsevesen. I tillegg melder ansatte at de som blir skrevet inn er stadig sykere, fordi terskelen for innleggelse er blitt høyere. Muligheten til å holde på pasienter mot deres vilje har samtidig blitt mindre. Nå kan pasienter skrive seg selv ut etter kort tid, og mot helsefaglige råd fra de ansatte. Dette er til gunst for helseforetakets økonomi, men ikke for pasienten, og kanskje heller ikke for samfunnet.

Noen av mest alvorlige psykiatriske sykdommene gir seg utfall i psykose; en realitetsbrist som kan gi vrangforestillinger, sviktende dømmekraft eller paranoia. Psykose oppstår hovedsakelig som en følge av tre sykdommer/tilstander: schizofreni, bipolar lidelse og organisk psykose (hovedsakelig forårsaket av ruspåført hjernehjerneskade). Også såkalt akutt ruspåført psykose sees hyppig, og dette er en relativt raskt forbigående tilstand, men rusmisbruket kan også dekke til en underliggende schizofreni som ved korte innleggelser ofte ikke blir diagnostisert.

I den moderne tenkningen rundt psykiatri skal også alvorlig syke psykiatriske pasienter raskt ut av sykehusene. Med dagens medisiner kommer en del psykosetilstander ganske raskt under kontroll. Dette fører til at mange pasienter med lav evne til å ta vare på seg selv skrives raskt ut. Verd å merke seg; ved første gangs psykose kan man i de fleste tilfeller avhjelpe så psykosen ikke gjenoppstår. Ved annen gangs psykose er det vanskeligere og for hver gang en pasient får psykose øker risikoen for at sykdommen blir kronisk. Da går pasienten over i en tilstand hvor psykosen kan vende tilbake resten av livet. Det må derfor være et viktig må å hindre tilbakefall. Raske utskrivninger fører økt fare for at flere blir alvorlig syke gjentatte ganger, med alle de lidelser og omkostninger som følger. Dette er en stor bekymring hos mange fagfolk. 

Det er derfor avgjørende at psykosepasienter får kvalifisert hjelp allerede ved første gangs hendelse.

Helsepartiet er kritiske til pakkeforløp for psykiatriske pasienter. Overføring av store deler av psykiatrien fra spesialisthelsetjenesten til kommuner uten ressurser, er en trussel både mot pasienter og øvrig befolkning. Overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene blir presentert som tiltak «til beste for pasientene». Det er nytale / tåketale. Dette er tiltak som først og fremst sparer helseforetakene for utgifter. Mindre ressurser på et lavere behandlingsnivå er sjelden godt nytt for pasientene. 

Pakkeforløp kan muligens være en idé for de minst alvorlig psykisk syke, de som er under utredning og frem til diagnose er stilt, dersom det kan gå fortere enn i dag. Samtidig vil mange fagfolk være uenige i dette fordi raske utredninger ofte betyr dårlige utredninger. Da risikerer vi feil diagnoser og feil tiltak. Psykisk sykdom handler om mer enn diagnoser, det handler også mye om årsaker, pasientens livssituasjon og evne til å mestre hverdagen. Rigide forløp og fokus på effektivitet er det motsatte av det disse pasientene trenger. De mest alvorlig syke har behov for tid, ro og individuell behandling. Ansatte forteller om stadig sykere pasienter, at de skrives ut mens de fremdeles er svært syke så poliklinikkene må håndtere mer alvorlig syke pasienter. I tillegg blir de flere og flere – ergo mindre tid til hver enkelt.

Helsepartiet vil

  • Jobbe aktivt imot den planlagte nedleggelsen av Gaustad psykiatriske sykehus som har et meget godt tilbud til psykiatriske pasienter i vakre, landlige omgivelser med plass, ro, meningsfylte aktiviteter og muligheter for langtidsbehandling. På Gaustad sykehus er det ergoterpiavdeling, kafé og teater som pasientene driver, malerverksted og utstillingsmuligheter. Der er hester og eplehage, samt høyt spesialisert personale med riktig kompetanse. Det er plass til å utvide og utvikle sykehuset uten å bryte med vernebestemmelser. Det finnes planer for en slik utvidelse og fornyelse fra 2011. Den bør tas frem igjen.
  • Jobbe for at alle pasienter som trenger det skal få mulighet til langtidsbehandling i egnede omgivelser, så lenge de har behov for det. Noen kan bli friske og velfungerende etter så lenge som fem eller syv år. Andre vil kanskje aldri bli helt friske, men kan få et godt liv med meningsfylt innhold i trygge og stabile omgivelser.
  • At pasientene i psykiatrien skal få godt tilpassede, individuelle tilbud fra spesialister, av lang nok varighet. De skal ikke  flyttes rundt. Hele livssituasjonen til pasientene må vurderes og pasienter som har lav evne til å fungere autonomt må få plass på en spesialisert døgnavdeling. Raske utskrivninger bør ikke være et mål i psykiatrien. For pasienter med psykoseproblematikk må det settes inn ekstra innsats og ressurser for å forhindre tredjegangsgjennombrudd.

Farlige pasienter
Langt de færreste av de psykiatriske pasientene blir voldelige. Av 100 pasienter med psykose er det svært få som utagerer, men det er vanskelig å forutse akkurat hvem og når. Det eneste sikre faresignalet er at pasienten har vært voldelig tidligere. Dersom psykotiske pasienter blir voldelige kan de være svært farlige. 

Pårørende og samfunnet må beskyttes mot de farligste pasientene. For å sikre samfunnet må vi ha kapasitet til å behandle alle de 100 pasientene bedre for å forhindre vold fra de få. Det er ikke å be om for mye.  

Innsatte i fengsler med alvorlig psykiatrisk sykdom
Det er velkjent at fengselspsykiatrien er i alvorlig krise. Den har også altfor knappe ressurser og vanskeligheter med å få alvorlig syke innsatte lagt inn på sikkerhetsavdelingene. Disse er allerede overfylte. Fengslene har lite annet å hjelpe seg med enn isolat for de sykeste innsatte. Det kan være svært uheldig fordi opphold i isolat kan være sykdomsforverrende og skadelig. Av hensyn til ansatte og andre innsatte er dette innimellom det eneste alternativ. Isolasjon blir jevnlig brukt mot psykisk syke innsatte, med den potensielt forverrende effekt det kan ha. 

Dette er ikke holdbart. FN har kritisert Norge for brudd på menneskerettighetene nettopp med isolasjon av psykisk syke innsatte. Også disse menneskene har krav på helsehjelp, og ikke å bli holdt unødig adskilt fra andre. 

Helsepartiet er bekymret for mangelen på helsehjelp i norske fengsler. Å ikke gi mennesker helt nødvendig helsehjelp faller inn under begrepet tortur. Det er forbudt ved Grunnlovens §96.  

Helsepartiet vil:

  • Sørge for at Norge etterkommer FNs anbefalinger:
    • sørge for at kapasiteten på psykiatriske avdelinger i fengsler er store nok.
    • forby bruk av isolasjon mot psykisk syke fanger, spesielt når det gjør dem sykere. 
    • Sikre at alle fanger får god nok mental helsehjelp.
  • Bygge ut flere plasser ved regionale sikkerhetsavdelinger slik at disse også kan ta imot innsatte fra fengslene. Sånn vil syke innsatte sikres nødvendig og forsvarlig helsehjelp.

Regionale og lokale sikkerhetsavdelinger (RSA) er fulle og til dels i svært dårlig stand

Sikkerhetsavdelingene er psykiatriske avdelinger for de aller farligste pasientene. For noen tilstander er grov vold en del av sykdommen, og disse pasientene krever svært spesifikke omgivelser og fagansatte. 

I Norge er både regionale sikkerhetsavdelinger og lokale sikkerhetsavdelinger fulle av alvorlig syke pasienter som er dømt til psykisk helsevern. Økningen av fanger som blir dømt til psykisk helsevern er stor, og hvert år går det flere inn i ordningen enn det går ut. Antallet er stadig voksende. Ordningen ble innført i 2002 da kun 15 personer ble dømt. I dag er over 200 pasienter dømt til behandling, som psykiatrien altså ikke kan skrive ut annet enn gjennom en rettslig prosess.

Situasjonen for pasientene ved den regionale sikkerhetsavdelingen på Dikemark i Asker er prekær. Dikemark tar imot pasienter med det høyeste behovet for sikkerhet fra hele Helse Sør-Øst. RSA på Dikemark holder til i bygg som nå er i så dårlig stand at personalet ved flere anledninger og i mange år har varslet om at forholdene ikke er forsvarlige. Deler av bygningsmassen er kondemnabel, med løse vinduer og sprekker i tak og vegger. Etter planene skulle en ny, regional sikkerhetsavdeling stått ferdig på Ila i Bærum i første halvår 2021. På grunn av problemer med regulering av tomten er prosjektet utsatt på ubestemt tid. Det er nå uklart om byggingen i det hele tatt vil la seg gjennomføre på Ila.

Helsepartiet mener det er sterkt kritikkverdig at Helse Sør-Øst (HSØ) og Oslo Universitetssykehus (OUS) ikke har evnet å utbedre forholdene ved Norges mest utslitte sykehusbygg. HSØ og OUS skulle ha prioritert å bygge ny, regional sikkerhetsavdeling for flere år siden, men har i stedet brukt voldsomt med energi, ressurser og antatt 300 millioner kroner (!) på stadige endringer i planen om å legge ned Ullevål sykehus og bygge nytt på inngangspartiet til Rikshospitalet og på Aker-tomten. Det er grunn til å tro at reguleringsproblemene ved Ila må ha vært kjent for HSØ lenge. De skulle ha vært håndtert ved at man utredet en alternativ plassering for nytt RSA for lenge siden. Med dagens situasjon passer det ironisk nok godt for de som ivrer etter å bygge nytt og dyrt på Gaustad (ledelsen i HSØ og OUS) å «slippe å bruke penger» på nytt RSA. De har byggeplaner for 50 milliarder på Gaustad-Aker som de prioriterer. Problemet er bare at pasienter og ansatte fremdeles trenger et nytt RSA. Og nå haster det.

Helsepartiet vil

  • Jobbe for å sikre at det snarest bygges en ny, regional sikkerhetsavdeling i OUS som kan erstatte de utgåtte byggene på Dikemark. Den nye sikkerhetsavdelingen må ha god nok kapasitet til alle alvorlig sinnslidende innsatte som ikke kan hjelpes ved vanlige psykiatriske avdelinger. Det nye sykehuset må være stort nok til å kunne driftes med egnede aktiviteter for pasientene, vakthavende leger, laboratorietjenester, sosionomtjeneste, vaktmestertjenester og transportmuligheter, kjøkken og sekretærfunksjoner siden det vil ligge langt unna andre kliniske funksjoner ved OUS.

Pasienter med behov for behandling som motsetter seg helsehjelp – ny «lov om begrensning av tvang» 

Et lovforslag som skal begrense bruken av tvang i psykiatrien til et minimum er under behandling. Dette forslaget har allerede blitt en bekymring for helseansatte som mener at en slik lov kan bli til fare for pasienten. For å behandle pasienter som mangler innsikt i egen sykdom er tvang nødvendig. En del av sykdomsbildet er at mange motsetter seg behandling, og dette er ofte de mest alvorlig syke pasientene. Disse kan stå fare for å skade seg selv eller andre. Konsekvensen av det nye lovforslaget kan bli at helsetjenesten står uten muligheter til å gi nødvendig helsehjelp til alvorlig syke som motsetter seg behandling. Alle pasienter må sikres forsvarlig helsehjelp, uavhengig av om de har evne til å samtykke eller ei.
Helsepartiet mener at staten må ta et større ansvar, mens dette lovforslaget gjør det motsatte: staten fraskriver seg ansvar. 

Det er fare for at pasienter, som følge av manglende behandling, kan komme til å skade både seg selv eller andre. Dom og fengsel eller tvungent psykisk helsevern kan følge. I lovforslaget ligger også et forbud mot tvungen medisinering med antipsykotika, samt bruk av mekaniske hjelpemidler. Spørsmålet er da hvordan helsepersonell skal kunne håndtere en farlig situasjon. 

I 2017 ble lovendringer vedtatt, som begrenset muligheten til tvang. Unødvendig bruk at tvang er selvsagt svært uheldig og det er åpenbart at tvang må benyttes riktig. Helsepartiet mener at gode retningslinjer er veien gå. Tvang er dessverre ofte nødvending for at psykisk syke skal kunne få nødvending helsehjelp i en akutt situasjon.

Lovendringen i 2017 gikk blant annet ut på at manglende samtykkekompetanse (et dårlig definert begrep) var et vilkår ved bruk av tvungent psykisk helsevern i behandling. Dette har ført til at det har blitt vanskeligere å få innlagt pasienter som motsetter seg. Fortvilte pårørende melder om fullstendig uholdbare situasjoner og det samme gjør fagfolk. 

De pårørende må ta ansvar for svært syke pasienter som er for syke til å innse at de trenger behandling, men som ikke er syke nok til at de kan tvinges til behandling. Mange blir også «svingdørspasienter»; lagt inn under tvang, men så oppstår det tvil om hvorvidt pasienten er samtykkekompetent, og mange pasienter skrives derfor raskt ut igjen. 

Helsepartiet vil

  • Stanse nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien.
  • Opprette flere, egne psykiatriske sykehus med langtidsplasser der det legges til rette for høy grad av omsorg og en meningsfull og trygg tilværelse for pasienter som fungerer dårlig i samfunnet og i vanlige sykehus. Det må også legges bedre til rette for behandling av mennesker med alvorlig psykisk sykdom, både for akuttpasienter som trenger akuttbehandling på sykehus og for pasienter med behov for langtidsbehandling, som også trenger annen helsehjelp.
  • At fastleger som henviser pasienter til psykisk helsevern og får avslag, alltid skal få en begrunnelse og konkrete råd om videre behandling av pasienten.
  • Utarbeide en plan for å sikre bedre rekruttering av leger til psykiatrien. 
  • Understreke at tvang dessverre kan være nødvendig i for at det skal være mulig å gi nødvendig helsehjelp til en del av det mest alvorlig syke pasientene. Muligheten til å benytte tvang må ikke innskrenkes, men utvides. Det er å ta ansvar for pasienter som er ute av stand til å gjøre det selv. Tvang må også kunne benyttes i en lengre periode enn i dag, men under streng kvalitetskontroll og kun når dette utvilsomt er til det beste for pasienten. Manglende innsikt i egen situasjon og manglende forståelse av virkeligheten – at pasienten ikke erkjenner sykdom og motsetter seg behandling på grunn av sykdommen- er vanlig ved en del psykiatriske lidelser. Ved slik sykdom kan den eneste måten å gi forsvarlig helsehjelp være ved bruk av tvang. Tvang må selvsagt begrenses til det som er til det beste for pasienten og må ikke omfatte ting som ikke er nødvending for å behandle pasienten for den aktuelle sykdommen.
  • Ikke ha pakkeforløp for behandling av personer med alvorlig psykiatrisk sykdom.
  • Erstatte Bent Høies utskjelte «gylne regel» om at psykisk helsevern og rusbehandling skal ha høyere vekst enn somatikken i spesialisthelsetjenesten. Ingen helseforetak har klart å nå denne målsetningen, annet enn det SSB kaller «prosentvis vekst» som er tallmagi fordi vekst fra en liten sum til litt høyere kan fremstilles som «større vekst» (fra 1 krone til 2 kroner er 100% vekst) enn en adskillig større vekst fra et høyere utgangstall (Fra 100 millioner til 110 millioner er bare 10% vekst). Den gylne regel må erstattes med en konkret opptrappingsplan med øremerkede midler snarest.

Ikke alle pasienter med psykisk sykdom kan eller skal være på sykehus hele tiden 

Mange pasienter med alvorlige sykdommer som schizofreni og bipolar lidelse kan funger godt. Kun 10-20 prosent har et langvarig behov for døgnopphold. Alle med en alvorlig psykiatrisk sykdom må følges tett opp i kommunene. Ettervernet etter opphold på sykehus er ofte dårlig og nærmest ikke-eksiterende. Manglende ettervern øker risikoen for tilbakefall. Spesielt viktig er god hjelp etter utskrivelse fra langvarig sykehusopphold for unge pasienter som har vært innlagt lenge i barne- og ungdomspsykiatrien. Unge mennesker som har gått glipp av utdannelse, mangler nettverk, har små muligheter til å få seg arbeid, som kanskje sliter med NAV og som mangler trening i å bo for seg selv, må få spesiell oppfølging. Disse unge, sårbare menneskene kan ikke overlates til seg selv gjennom lange dager uten meningsfylt innhold, i en kommunal bolig, bare med besøk av psykiatrisk sykepleier én gang i uken.

Personer med alvorlig psykisk sykdom må følges opp langt bedre i kommunene.

Helsepartiet vil

  • Sikre stabil og kvalifisert helsehjelp over tid, gjerne i form av tverrfaglige ambulante team. 
  • Har retningslinjer for hver enkelt pasient om hva som skal gjøre i krisesituasjoner. Disse bør også hjelpeinstansene kunne få tilgang til, raskt og enkelt ved behov.
  • At pasienter med alvorlig psykisk lidelse skal være sikret et godt kommunalt botilbud, med nødvendig tilsyn og oppfølging fra helsepersonell.
  • At hjemmetjenestene, fastlegene og annet helsefaglig personell skal samarbeide med spesialisthelsetjenesten når pasienter skrives ut til kommunene. I dag mangler mange, spesielt i hjemmetjenestene kunnskap om pasientene de skal ta hånd om. Det kan skape både frykt og usikkerhet i møte med pasientene. Det må utvikles et langt bedre samarbeid og de ansatte i hjemmetjenestene må få nok opplæring om den enkelte pasient til at de er trygge på situasjonen. De må også ha en ansvarlig lege de kan henvende seg til om det oppstår problemer. I dag er det ofte slik at når en pasient er utskrevet fra spesialisthelsetjenesten er ansvaret overlatt til kommunen. Sykehusene har ingen assistanse å tilby. I akutte situasjoner må hjemmetjenesten kontakte politiet som stadig mangler kapasitet eller vegrer seg for å rykke ut.  
  • tilgang på rask, spesialisert hjelp hele døgnet.
  • Gå inn for at poliklinikk, ambulant virksomhet og døgnbehandling samlokaliserer i størst mulig grad, og at bestemte fagfelt lokaliseres i samme avdeling. Da vil man oppnå bedre kontinuitet i behandlingen. Avdelingen der pasienten var innlagt, vil kunne følge ham eller henne opp videre med den kunnskap de har.
  • Sikre at pasientens behov for riktig kompetanse, oversikt, kontinuitet og forutsigbarhet er i fokus hos alle relevante individer og instanser.
  • Unge som skrives ut av barne- og ungdomspsykiatrien må få tett oppfølging og hjelp til å komme i aktivitet, skole eller arbeid. Den unge må få et tilbud som oppleves som meningsfylt, samt sikres samfunnsopplæring, økonomisk støtte og praktisk hjelp til å mestre hverdagen. Det bør legges inn stor innsats for å sikre at den unge pasienten får mulighet til å klare seg godt i samfunnet etter utskrivning. Det er viktig både for pasienten, pårørende og samfunnet.