Mytene om helse og omsorg
Helsepartiet går til kamp mot seiglivede myter om helse- og omsorgstjenestene:
Myte 1: Helse er et umettelig sluk
Helse er ikke et umettelig sluk. Befolkningens behov for helsetjenester er begrenset, om enn i stadig endring. Dersom behovet for investeringer i helse Norge synes ”umettelig” er dette i stor grad et utslag av etterslep og tidligere, manglende vilje til å investere i folks liv og helse. Nederland hadde en av Europas lengste helsekøer. Ved økt og endret finansiering viste det seg selvsagt at køene forsvant når folk fikk nødvendig behandling. Det oppsto ikke spontant enorme mengder av KOLS, kreft eller kronikere. En viss økning i enkelte behandlinger var det, men i det store og det hele viste det seg at befolkningens sykdomsbyrde var uendret.
Å benytte helsetjenester er ikke så fristende at det er noe folk gjør dersom de ikke opplever et reelt behov. Folk blir friskere, ikke sykere, av gode helsetjenester. I Norge har frykten for overforbruk av helsetjenester vært stor. Det synes som om tanken har vært at «ved å begrense tilbu- det kan vi redusere etterspørselen.» Dette er ikke tilfelle, det som skjer er at køene vokser og tilliten og tryggheten forsvinner. Utryggheten vises blant annet ved at stadig flere betaler for privat helseforsikring.
Myte 2: Eldre vil bo hjemme så lenge som mulig
Det er usikkert hvilket grunnlag denne myten er basert på, men faktum er at politikere og helsebyråkrater stadig gjentar denne myten uten å vise til kilder eller undersø- kelser som kan bekrefte påstanden. Helsepartiet ønsker å ettergå kildene for denne forestillingen. Det er selvsagt at alle mennesker vil bo hjemme i egen bolig dersom dette oppleves som trygt og forsvarlig. Når dette ikke er tilfelle er det behov for andre og differensierte boformer
Helsepartiet mener at terskelen for å få sykehjemsplass er altfor høy.
Myte 3: Norge har verdens beste helsevesen
«Helsevesenet» består av svært mange ulike deler –som en storfamilie der de ulike familiemedlemmene er under en felles administrasjon. De ulike delene er i svært forskjellig forfatning. Noen deler av helsetjenesten har det ganske bra (bla. ledernivåer, byråkrati og adm). Andre deler er kuttet til beinet og lever på fattigkassa.
Norge gjør det bra på en del, internasjonale parametere ved kartlegging av noen deler av helsetjenesten. Vi har f. eks høy legetetthet – men justert for demografi og topografi er ikke tilgjengeligheten så god i Norge likevel. Tvert imot er tilgangen på spesialisthelsetjenester (sykehus) en av de aller dårligste i hele Europa. Norge har en av de lengste sykehuskøene, og ministerens skryt av køkutt viser seg at mer sannsynlig skyldes manipulering med datasystemet DIPS – som får utredning av pasienter til å fremstå som behandling. I tillegg gjør Norge det svært dårlig i info og kommunikasjon mellom helseansat-te, system og pasienter. Den dysfunksjonelle styringsmodellen Norge holder seg med tapper våre helseansatte for motivasjon, mulighet og anledning til å gjøre den jobben de ønsker å utføre.
Systemsviktene svekker helse Norge! Sånn behøver det ikke å være.
Myte 4: Norge bruker nest mest på helse, etter USA
Neida. Lenge levde myten om at Norge brukte nesten mest på helse i hele verden. Men da sammenlignet man Norges to budsjetter (både det for reelle helseutgifter og det påfølgende budsjettet for «sosiale kostnader») med kun det første budsjettet som ble rapportert inn fra de fleste andre OECD-land. De norske tallene var det heller ikke justert for parametere for ulike lønnsforhold, der nor- ske lønninger ligger høyt for alle sektorer. Innen helse går et sted mellom 80 og 90% av helseutgiftene til lønninger. Volumet av reelle helsetjenester som gjenstår er faktum svært lavt for Norge – ikke høyt!
Norge kommer ulikt ut etter som man regner utgifter per hode eller utgifter av BNP. OECD slo fast i rapport til helseministeren januar 2017 at Norge bruker mindre enn snittet i Vest-Europa på helse.
Sosialøkonomen Jens Stoltenberg bør ha kjent disse sammenhengende gjennom åtte rødgrønne år. De så ingen grunn til å rette opp i feilen, kanskje fordi den ga dem argumenter til å fortsette helsesparingen?
Myte 5: Alle pasientene er sårbare og må beskyttes
Helsevesenet står midt i et paradigmeskifte og er nødt til å omstille seg til fremtidens pasienter: Fra de sårbare til de kunnskapsrike. Ved hjelp av ny teknologi og tilgang på all verdens informasjon, har mange pasienter satt seg i førersetet når det gjelder egen helse. De spør mer. De krever mer. De ønsker å være delaktige i valg som tas for og om dem. I kjølevannet av den kunnskapsrike pasien- tens fremmarsj har det oppstått to leire innad i helseve- senet: Kunnskapspessimisme, hvor økt kunnskap anses som besvær for pasienten, og kunnskapsoptimisme, hvor økt kunnskap anses som positivt og styrkende for pasienten. Uansett side, vil helsevesenet stadig møte mer bevisste pasienter. Helsepartiet ønsker å legge til rette for fremtidens pasienter med et helsevesen hvor bruker- medvirkning og god, nyansert informasjon, anses som positivt. Alle pasienter er ikke sårbare; de har havnet i en sårbar situasjon. Økt kunnskap gir trygghet og pasienter vil bli bedre rustet til å ta gode helsevalg. Alle har rett til å bestemme over egen kropp.
- Forrige: Hvorfor Norge trenger Helsepartiet
- Neste: Hvor skal vi få pengene fra?
