102 drapsofre
Drept av alvorlig psykisk syke 2003-2012
På 10 år ble 49 kvinner, 48 menn og 5 barn drept av personer med alvorlige psykiske lidelser.kartlegging viser at dette utgjør nær halvparten av alle drap i Norge.
Denne statistikken er relativt gammel men når vi vet at det bygges ned i psykiatrien og helsenorge generelt er det ingen grunn til å tro at dagens tall er særlig bedre ? Psykose er en betegnelse som blir brukt når en person er alvorlig psykisk syk med realitetsbrist,-ofte medfører det forfølgelsesvanvidd og paranoide tanker. For den syke er dette en ekstremt vond situasjon,-det de opplever er skremmende og mangelen på hjelp eller forståelse bygger opp under den realitetsbristen de allerede lider av. Ofte opplever den syke at de handler i selvforsvar. Man kan jo tenke seg selv at man oppdager at komfyren har tatt fyr,-flammene står opp i taket og det er snakk om sekunder før hele kjøkkenet står i flammer,-tenk deg at brannvesenet da sier at du burde ta en paracet,-tenke på noe hyggelig,-ja så går det sikkert over. Tenk om du oppdager at det står en fremmed på trappen din med øks,-antakelig ikke ute etter å selge lodd,-men at politiet svarer at du burde ta en kaffe,slappe av og så sjekke om vedkommende fremdeles står på trappen din med en øks ? For en i psykose som opplever umiddelbar trussel eller fare er det ekstremt skremmende å ikke bli tatt på alvor. For pårørende er det minst like intenst,-vondt og umulig. Dersom du som pårørende skulle oppleve at en i din nærhet blir psykisk syk,-får paranoide vrangforestillinger eller kommer med trusler,-får du da hjelp ? Får pasienten hjelp ? Det er en ufattelig kronglete og byråkratisk jungel man skal kjempe seg igjennom,-og med tanke på statistikker som viser at mange drap begått i psykose kunne vært unngått så er det nesten hårreisende. Dersom en person i psykose proklamerer at noen må dø,-at ytterste konsekvens er at et liv går tapt,-ja så er ikke heller det nok for å få hjelp. Da får man spørsmål om hvem som skal bli drept,-hvordan og når,-og om man vet om den som kommer med trusselen faktisk har evne til å gjennomføre. I min jobb har jeg selv ringt politiet fordi en pasient åpenbart var i en psykose,-vedkommende gikk rundt i et boligfelt med en øks og ville hevne drapet på sine foreldre. Problemet var at foreldrene ikke var drept,-de var høyst levende,-den som skulle drepes som hevn var heller ikke navngitt og ifølge nødetatene et fantasifoster ettersom ingen faktisk hadde blitt drept og ingen kunne hevne seg på et drap som ikke var begått,-og dermed var det ingen reell trussel mot en person. Det er for meg et paradoks at en person som åpenbart er syk alikevel selv skal ta stilling til egen helse og eget behov,-for det er sånn det fungerer i praksis. Når du varsler helsevesen eller nødetater om en person man mistenker er psykotisk så er det normal praksis å kontakte vedkommende og spørre om de selv mener at de trenger hjelp eller behandling ? Dersom pasienten vil vite hvorfor de blir kontaktet,-ja da får de informasjon om hvem som har «angitt» deg. Psykose er et tabubelagt tema selv om vi alle faktisk er disponert for det,-søvnmangel,stress og traumer kan utløse en psykose,-og ofte kan en psykose være helt ufarlig for både pasienten og omgivelsene. En liten andel pasienter i psykose utgjør en fare for seg selv eller andre,-men systemfeil og byråkrati gjør at denne lille andelen alikevel kan utgjøre en enorm fare fordi det er umulig som pårørende å få tvungen behandling,-og det kan oppleves som at eneste vei til behandling er å begå en kriminell handling som er så grov at man blir tvunget til en evaluering for å vise om man er tilregnelig eller ikke. Hva kan vi egentlig gjøre med dette ? Jeg som pårørende og ikke minst en del av helsevesenet mener at terskelen for tvungen evaluering og behandling når det gjelder mistanke om psykose burde være lavere,-jeg innser at dette er en brannfakkel ettersom tvang i psykisk helsearbeid er et vanskelig tema. Tvang er et begrep med bismak,-vonde historier og heftig debattert blant de faglærte,-men å se en man er veldig glad i rasere sitt liv,-sanere alle fremtidsutsikter og attpåtil krydre rullebladet på en måte som gjør at det ikke finnes noen reell fremtid etter behandling er vondt. Vi kan ikke ha et helsevesen hvor det er sånn at man ikke får nødvendig psykisk helsehjelp før man begår et drap ? Det er vanskelig å klandre helsevesenet generellt for drap og legemskade ettersom de er underlagt et system som gjør at de ikke nødvendigvis kan bruke fornuft,-jeg har selv hatt samtaler med ansatte som sier de skulle ønske de kunne gjøre noe,-men det er ikke hjemmel i loven. Dette er et tema som trenger debatt,-hva er dine erfaringer ? Er du pårørende og har tanker eller opplevelser omkring dette ? Er du ansatt med ideer og tanker om hvordan dette kan gjøres bedre ? Har du selv vært pasient i psykiatrien og opplevd tvang ? Den eneste måten å bryte dette tabuet på er å snakke det ihjel,-jeg personlig ønsker meg innspill på hvordan vi kan bygge en helsefremmende politikk som er preget av respekt,-menneskeverd og omsorg for både pasient og pårørende !
Hei. Jeg skulle gjerne hatt en oversikt over drap begått av personer med psykose og/eller alvorlig sinnslidelse siden 2017. Lovendringen som kom da, med innføring av manglende samtykkekompetanse som kriterium for tvang, er problematisk fordi begrepet forutsetter at den syke klarer å ha et ytre perspektiv på sin egen tilstand. Det andre kriteriet, fare, vil oftest måtte bygge på tidligere vold og trusler. Hvis dette ikke er til stede, ønsker helseministeren at hjelp skal skje frivillig. For oss som arbeider i feltet oppleves det vanskelig at lovverket er innrettet på å beskytte pasientene mot oss spesialister i psykiatri. Vi er ikke ute etter å bruke tvang, og jeg er helt enig i reduksjon av unødvendig tvang, men ikke den nødvendige. Et nært beslektet problem er fjerningen av lukkede sengeplasser i psykiatrien til fordel for DPS. Samtidig er det åpenbart at kompetansen på psykoser og schizofreni er synkende i psykisk helsevern. Vi ser nok en halv-villet utvikling hvor flere og flere blir dømt til tvungent vern, og dermed delvis blir et justis-ansvar, i stedet for å få tilstrekkelig hjelp i helsevesenet, ofte underlagt tvang, før de gjør noe dramatisk. Denne muligheten ble alvorlig begrenset i 2017. Lukkede sengeposter er dyrt, men en forutsetning for at ambulante tjenester skal fungere, slik at alvorlig syke kan legges inn før det går galt.