Idag startet dagen med en artikkel i en lokalavis om hvordan en pasient med selvmordstanker ble tibudt en natt på et møterom på Kalnes for så å bli skrevet ut igjen.
Pasienten sier at et lengre opphold og behandling er ønskelig,-Kalnes svarer at de gjør så godt de kan.
Henvisningen til kommunens akuttpsykiatriske team innebærer en måneds venting på en telefon,-for å prate litt.
Dette er ikke ukjent,-vi hører ofte om pasienter som ikke får hjelp og pårørende som er desperate,-helsevesenet beklager ofte som om det er et engangstilfelle mens det i realiteten er en lang serie med tilfeller.
Et mangelfullt psykiatrisk tilbud koster liv og livskvalitet for pårørende,-for pasienten er det naturligvis vondt å be om hjelp uten å få det,-for pårørende,-ofte foreldre er det ekstremt vanskelig når man frykter at et liv kan gå tapt uten at noen synes å ville gjøre noe for å forhindre det.
Man kan jo lure på når man egentlig er syk nok til å få hjelp ?
Der har jeg noen erfaringer som nok kan virke skremmende for de som ikke er kjent med hvordan helsevesenet egentlig behandler alvorlig psykisk syke idag.
En gang hadde jeg en pasient som åpenbart hadde gått inn i en psykose,-veivende med en øks i et nabolag ville han hevne foreldrenes drap.
Foreldrene var ikke drept,-men han var overbevist.
Da jeg kontaktet politiet ville de vite hvem han konkret hadde truet med å drepe,-jeg svarte at det er jo vanskelig å si ettersom han vil hevne seg på noen for en handling som ikke er begått,-vel,-da er det jo ikke en trussel mot en konkret person mente politiet.
(Vedkommende knivstakk to turgåere samme dag,-de overlevde)
Helsevesenet er ikke stort bedre,-i en sånn situasjon er første reaksjon å forsøke å snakke med vedkommende og spørre,;»vil du ha hjelp»
En som er alvorlig syk,-i psykose eller lider av vrangforestillinger vil naturligvis svare NEI,-de har jo rett og er berettiget.
Politiet har selv sagt at de er kritiske til håndteringen av varsler om psykisk syke som kommer med trusler,-tall viser at nesten samtlige ofre som har blitt drept av en person i psykose har vært i kontakt med politiet,-bedt om besøksforbud eller forsøkt å varsle helsevesenet.
Varsler man helsevesenet om at man har mottat drapstrusler så plikter de å fortelle den du anklager om det,-noe som er avskrekkende for de som føler seg truet.
En formildende omstendighet for helsevesenet er at det ikke finnes hjemmel i loven for å tvangsbehandle noen med mindre de begår en alvorlig handling som f.eks drap,-paradokset er da at som psykisk syk må man faktisk drepe noen for å få hjelp eller behandling.
Sånn sett er man faktisk frisk til det motsatte er bevist,-som pårørende kan man varsle både politi og helsevesenet mer enn hundre ganger,-dersom pasienten selv mener seg å være frisk og uten behov for hjelp er det fint lite de kan gjøre.
Det er et paradoks at det kreves en voldsom utdannelse og et engasjement for å besitte den kompetansen det kreves for å betegne et annet menneske som psykisk syk,-når det i realiteten er opp til pasienten selv å vurdere hvorvidt de trenger hjelp ?
Det er også et paradoks at vi i lille Norge har en av de verste selvmordstatistikkene i Europa uten at det påvirker viljen til å ruste opp psykiatrien.
Når et menneske på randen ber om hjelp så blir de bedt om å stå i den evigvarende helsekøen,-pårørende blir ikke hørt når de varsler hverken politi eller helsevesen.
Byråkratiet har tatt over for kompetanse og fornuft,-helsevesenet er styrt av kriterier som ikke kan oppfylles når man ber om hjelp.
«Har vedkommende sagt at de skal drepe deg?»
«Nei,-men vedkommende møtte opp hjemme hos meg med en øks»
«Tja,-kanskje det var for å hugge ned et juletre i nærheten,-det er i alle fall ikke en trussel eller et tegn på at vedkommende er syk eller ustabil»
Dette er realiteten og hverdagen for uttallige pårørende og også en usikker skjebne for de som er syke,-en årsak til at vi har groteske statistikker når det gjelder drap og voldshandlinger begått av psykisk syke.
Når en psykisk syk person begår et drap,-hvem burde egentlig vært tiltalt ?
Jeg har selv vært vitne til den voldsomme angeren og belastningen det er for en pasient å innse hva de,-eller rettere sagt,-sykdommen har fått de til å gjøre,-og ikke minst det sinnet mot alle som ikke innså at de var syke eller tilbød de hjelp.
Når man kan vise til uttallige bekymringsmeldinger og varsler uten effekt så synes jeg det er rett å peke en finger på staten,-hva tenker du ?
Jeg har nylig opplevd at mitt kjære barnebarn har prøvd å ende sitt liv det har og fortsatt er en påkjenning som jeg ikke ønsker noen å oppleve. Det har vært absolutt ingen ettervern hverken for henne eller familien vi er alle sjokkert over helsevernet i et land som Norge.