Denne resolusjonen ble vedatt på Helsepartiets landsmøte 6. juni 2020
Forslagsstillere: Helsepartiets arbeidsutvalg
Stadig flere tar til orde for å erstatte helseforetaksmodellen som ble innført i Norge 2001. Hensikten var den gang blant annet å få bedre kontroll på økonomien i sykehusene og å sikre et jevnere og likere tilbud i hele landet ved at sykehusene gikk fra å bli eid og forvaltet av fylkeskommunene, over til staten. Samtidig ble det besluttet at sykehusene skulle drives som statlige foretak – helseforetak som gjerne kunne bestå av flere sykehus i et foretak. De regionale helseforetakene (RHF) ble opprettet som et koordinerende ledd over helseforetakene. De ble altså opprettet som de var «konserner» med helseforetakene (sykehusene) som datterselskaper. Tidligere ble sykehusene styrt etter forvaltningsmodellen som det meste av den offentlige virksomheten fortsatt styres etter.
Et statlig foretak ligner et privat aksjeselskap og styres på samme måte. Loven om helseforetak er også basert på aksjeloven, som er ment å skulle ivareta private aksjonærer i kommersielle bedrifter
Slike foretak kan være hensiktsmessige når helt eller delvis statseide virksomheter skal drive forretningsvirksomhet, som Telenor og Statoil, men de offentlig finansierte sykehusene tjener ikke penger de bare forbruker og foretaksmodellen er rett og slett helt uegnet, den gir ingen klare fordeler men en rekke store ulemper.
Overordnet mener Helsepartiet det er svært uheldig at sykehusene gjennom innføringen av Helseforetaksmodellen ikke lenger er underlagt samme demokratiske kontroll. I praksis ser vi at politikerne abdiserer fra en krevende og viktig helsesektor, og at helsebyråkratiet overtar altfor mye ansvar og oppgaver. Ansvaret for denne sektoren er ikke egnet å overlates til folk som ikke står til ansvar overfor folket ved valg.
Offentlige sykehus er ikke forretninger. Målet er ikke økonomi, men helse. Helsepartiet mener at forsøket på å styre sykehusene etter regnskapsloven og en modifisert aksjelov er feilslått, tungvint og fordyrende. Fokuset har i altfor stor grad dreid fra kvalitet, helsefag og etikk -til økonomi.
Helseledelsen vil nok argumentere at de har fått bedre kontroll på økonomien med foretaksmodellen, men organiseringen har blitt svært dyr både for pasienter, ansatte og for samfunnet. Dette fordi stadig større andel av budsjettene -som bevilges over statsbudsjettet- går til administrasjon, kontroll og styring. Den mistillit som mange ansatte opplever på gulvet, med dokumentasjonsoppgaver som ikke sjelden fortrenger primæroppgavene- er også til stor frustrasjon.
De regionale helseforetakene har heller ikke løst oppgavene med å koordinere oppgavene, i stedet har de opprettet nye statsforetak som de regionale helseforetakene eier: Sykehuspartner, Sykehusbygg og Direktorat for e-helse og flere – nye byråkratiske foretak og avdelinger som skal koordinere, standardisere og effektivisere. Det siste nye er opprettelsen av 19 såkalte helsefellesskap som skal koordinere samhandlingen mellom sykehusene og kommunene – dette som et resultat av at den byråkratiske og lite effektive samhandlingsreformen ikke har fungert etter planen.
Denne våren er et lovforslag om at det også skal opprettes egne etikkråd med vide fullmakter til innsyn i taushetsbelagte pasientopplysninger ved alle sykehus sendt på høring.
Konsulentbransjen har også forsynt seg med milliardbeløp årlig av helsebudsjettene.
Helsetjenestene er blitt både byråkratiske, tungrodde og udemokratisk styrt, til tross for at det hele er offentlig finansiert; med felleskapets midler.
Denne organiseringen er svært uheldig på flere måte. Informasjonssvikten gir manglende innsyn for politikere i kommunene, fylkene og Stortinget.
Det kommer ikke rett og slett ikke saker på politikernes bord, noe som igjen fører til fravær av offentlig debatt om forvaltingen og styringen av noe som er så viktig for samfunnet og felleskapet. Med stadig voksende informasjonsavdelinger – ofte på bekostning av bemanningen i tjenestene- forhindres innsyn både for media, folket og de folkevalgte.
Helsepartiet mener at sykehusene må drives etter en forvaltingsmodell og underlegges demokratisk styring. Vrangforestillingen om at offentlige sykehus er bedrifter -og endog at samlinger av sykehus skal drives som konserner- må skrinlegges. Offentlige sykehus tjener ikke penger, de bruker penger. Dette fremkommer som utgift på statsbudsjettet, men samfunnsøkonomien som skapes av disse investeringene må også komme klart frem. Instituttet Menon Economics har forsket frem til anvendbare regnemetoder for hvordan dette kan gjøres. Helsetjenestene er de facto investering i 77% av Norges nasjonalformue: innbyggernes helse og arbeidsevne.
Både organisasjoner, bedrifter, enkeltmennesker og nasjoner har erfart at helseforetaksmodellen fungerer dårlig, fordi den dreier fokus vekk fra kjerneoppgaven: helsepleien. I Norge ønsker mange partier å avskaffe modellen. Høyre flagget høyt at de ville legge ned de regionale helseforetakene i valgkampen i 2013. Inntil Solberg-regjeringen kom i virke. Et utvalg, ledet av helseforetaksbyråkraten Stener Kvinnsland, konkluderte med at dette ikke var lurt. Utvalgets mandat og lederen hadde konklusjonen klar på forhånd: det bestående skulle bestå også videre.
I Norge finnes også sterke krefter som vil beholde modellen. Stener Kvinnsland er og var en av dens sterkeste forsvarere. Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre er sterke aktører. Støre var med i klikken som hasteinnførte helseforetaksmodellen våren 2001, med støtte fra H og Frp. Støre kjemper stadig for å beholde den. Andre sterke forsvarere er lederne i de fire regionale helseforetakene som nå både leder alle landets sykehus, medisinpolitikken og økonomien. Disse fire har fått enorm makt, uhørt høye lønninger og urimelige privilegier. De fire direktørene i RHFene styrer i praksis spesialisthelsetjenestene nesten enerådig. Formelt har styrene den øverste makten, i praksis innsettes utelukkende lojale styremedlemmer som svært sjelden går imot direktørene. De eieroppnevnte representantene blir ikke sittende lenge i styrene dersom de opponerer mot direktørens vilje og planer. Ansattrepresentantene har mange ganger sterke faglige innvendinger, men de holdes i klart mindretall i alle styrer – og har derfor sjelden noen reell betydning, til tross for svært iherdig innsats i mange saker. Helseministeren har fått en rolle der han sjelden formelt griper inn i styrenes vedtak. Uformelt er det en annen sak. Denne strukturen fører til at mange store avgjørelser de facto blir tatt på bakrommet, og avtalene bare bankes gjennom i styrerommene. Styringen av spesialisthelsetjenestene preges av skinnprosesser, de store beslutningene fattes først i lukkede rom. deretter gjennomføres utredninger med forhåndsbestemte konklusjoner som vedtas av styrene slik direktøren foreslår. Slik bør ikke helsetjenestene, felleskapets eiendom og våre helsemidler forvaltes.
Mange, og stadig flere, ser hvor uheldig helseforetaksmodellen er for pasienter, pårørende, ansatte, skattebetalerne og samfunnet – men ikke alle vet at det faktisk finnes gode, utprøvede og reelle alternativer. Flere land, som har hatt lignede modeller, har forlatt dem, blant annet Skottland. Norge hadde gode sykehus også før helseforetaksmodellen ble innført. Helsepartiet mener at tiden er inne for å utvikle en etisk og kvalitetsorientert modell som ivaretar behovene fremover med politisk styring.
Helsepartiet vil:
- Erstatte helseforetaksloven med en ny forvaltningslov for spesialisthelsetjenestene.
- Sikre at en ny forvaltningslov blir kunnskapsbasert og at fagmiljøene og befolkningen blir involvert i sterk grad, at ulike muligheter blir grundig utredet og den valgte løsningen får bred forankring.
Det bør derfor snarest
- Gjennomføres en grundig evaluering av helseforetaksmodellen etter nesten 20 år.
- Gjennomføres en ny maktutredning i Norge der også helsefeltet blir inkludert. Helse ble uforståelig nok ikke evaluert i de to foregående utredningene som resulterte i sluttrapporten «Makten og demokratiet», utgitt 2003
- Settes ned et bredt utvalg som skal utrede på ulike modeller og anbefale den beste løsningen for Norge, samt skissere en plan for praktisk gjennomføring av en forvaltingsreform for sykehusene så raskt som mulig.
- Delta aktivt i å bidra til en tverrpolitisk og tverrfaglig motstand mot foretaksmodellen i hele landet.
- Ta initiativ til en så omfattende og bred aksjon som mulig – samt arbeide for at det opprettes en formell organisasjon som på privat grunnlag setter ned det overnevnte utvalget som skal utarbeide et forslag til en eller flere alternative modeller med plan for gjennomføring.
- Søke allianser med andre partier som går til valg i 2021 med avvikling av helseforetaksmodellen på sitt Stortingsprogram og arbeide tverrpolitisk for flertall for en slik avvikling på Stortinget etter valget.