Denne resolusjonen ble vedtatt på Helsepartiets landsmøte 6. juni 2020.

«Nei til prioritering basert på kvasiøkonomiske regnestykker og usammenhengende skrivebordsetikk!»

Forslagsstillere: Lise Askvik og Lene Haug

Selve ideen om likhet og rettferdig fordeling av ressurser – som prioriteringer i helsetjenestene er innført under dekke av – er ulogisk. Behov for helsetjenester opptrer som følger av sykdom og skader som på ingen måte er likt eller rettferdig fordelt.

Tidligere levde nordmenn etter prinsippet «Yte etter evne, få etter behov». Etiske verdier, menneskeverd, arbeidsevne og livskvalitet var størrelser som naturlig hørte med i vurderingene når samfunnet fordelte ressurser til ulike sektorer.

Mange tror at det fortsatt er prinsippene staten styres etter, men det gjelder bare til en viss grad når det skal betales inn til fellesskapet. Nå dreier det meste seg om å kutte kostnader ved å redusere på tjenester og ytelser til innbyggerne. Det gjelder spesielt for NAV og vi ser grelle eksempler innen helse- og omsorgstjenestene.

Med to grep har den norske stat rigget seg med verdens mest velutviklede system for å nekte folk helsehjelp:
1) Prioriteringsmeldingen, vedtatt av Stortinget i 2016
2) Beslutningsforum og systemet for nye metoder – lovfestet i desember 2019

Helsepartiet gikk hardt ut mot Beslutningsforum før det ble lovfestet. Vi jobbet for hindre at lovforslaget ble vedtatt og nå jobber vi for å få Beslutningsforum nedlagt som en følge av en politisk beslutning. I tillegg arbeider vi for å få det rettslig prøvd og kjent ulovlig. Vi forfølger begge sporene parallelt og jobber både i forhold til det norske rettssystemet og internasjonal rett.

Beslutningsforum bygger imidlertid på prioriteringsmeldingen, med prinsipper for helseprioriteringer som både er etisk og faglig uholdbare.

Prioriteringsmeldingen – «Stortingsmelding 34: Verdier i pasientens helsetjeneste. Melding om prioritering» ble enstemmig vedtatt i av Stortinget i 2016. Den er basert på rapporter fra flere prioriteringsutvalg Lønning – II utvalget (1997), Norheimutvalget (2014) og Magnussenutvalget (2016).

Prioriteringskriterier og QALY (kvalitetsjusterte leveår)
Tre kriterier benyttes når helsehjelp prioriteres: alvorlighet, nytte og ressursbruk – hvor ressursbruken altså skal avveies opp mot de andre kriteriene. Nytten er verdien av et kvalitetsjustert leveår som det altså anslås en pris på – etter den sterkt kritiserte QALY-metoden.

Store deler av Norheimutvalgets rapport ble forkastet, fordi han mente at prioriteringer faktisk skulle forgå på individnivå. Nytte av behandling skulle regnes ut for hver behandling og for hver enkelt pasient. Dette fikk ikke tilslutning, men stigemodellen som fastsetter terskelverdiene for gode leveår fra 275.000 kr til 825.00 kroner er tatt og vedtatt. Verdien av et godt leveår vil i denne stige/trappemodellen anslå en terskelverdi for ulike pasientgrupper basert på hvor mye helse gruppen forventes å få etter behandling. Terskelverdien for et godt leveår blir uvegerlig lavest for de eldste og sykeste pasientene.

Til sammenligning mener WHO at verdien av et leveår bør verdsettes til tre ganger bruttonasjonalprodukt per innbygger. I Norge var BPN per innbygger 660.400 kroner i 2019 og følgelig burde verdien av et leveår i den norske helsetjenesten være hele 1.981.200 kroner!

QALY er den fastsatte verdien av «et kvalitetsjustert leveår» der helseøkonomene beregner en prosentverdi på livskvalitet etter behandling; hvis du er syk blir livskvaliteten din justert ned til for eksempel 50 prosent -men også gjerne lavere- i noen tilfeller ti 10 prosent. Det betyr at verdien av et leveår som ikke regnes som «god kvalitet» justeres etter prosentsatsen som er satt for din sykdomsgruppe, ved 50 prosent livskvalitet blir verdien av et leveår satt ned til 137.500 kr per år – eller 378 kroner per dag! Dersom livskvaliteten er 10 prosent vil verdien være 27.500 eller 75.3 kroner per dag for de aller eldste og eller sykeste pasientene våre. Hvilket syn på mennesker er dette? Hvor ble det ukrenkelige menneskeverdet av i kalkylene?
Helsepartiet mener at vi har gått oss bort i pris og mistet det viktige verdibegrepet av syne. Sånn kan det ikke fortsette.

Det er ikke sikkert at stortingspolitikerne forsto rekkevidden av hva de vedtok i 2016. Kun manglende forståelse kan unnskylde dette.

Mange trodde nok at beregningsmetodene som ble innført ville føre til at samfunnet kunne avstå fra å yte gi den minst viktige helsehjelpen. I praksis ser vi at prioriteringsforskriftene brukes til å si nei til de mest alvorlig syke, ofte de dyreste pasientene. Prioriteringskriteriene setter økonomi foran alt annet.

Prisen på et leveår i Norge ligger langt under WHOs anbefalinger og den allerede lave prisen blir i tillegg nedjustert for tapt livskvalitet ved sykdom. Dermed blir prisen på hva som er akseptabel ressursbruk også kunstig lavt. Det mest påfallende i dagens helseregnskap er at alle de kostnader som samfunnet lider ved tap av liv, tap av arbeidsår, tap for de pårørende og så videre – er fullstendig fraværende! Det regnes kun på bedriftsøkonomiske, kortsiktige kostnader – ikke på hva samfunnet taper ved ikke å gi helsehjelp. Dette er både amatørmessig, uetisk og direkte feil.

I Norge er et «statistisk liv» i dag verdsatt til 34 millioner. Denne verdien av et liv brukes i andre samfunnssektorer, for eksempel for å beregne gevinster av tiltak som kan redde liv. Et liv spart, er lik så mye tjent. Verdien på av et liv settes noe forskjellig i ulike sektorer (for ulike departementer) men i snitt regner alle andre sektorer verdien av et liv til mellom to og tre ganger mer enn et liv i helsesektoren. Resultatet av dette er at det ser ut som om tap av en pasients liv er mindre kostbart for samfunnet enn tap av for eksempel en bilist, en soldat eller en fisker.

Med dagens organisering i helseforetak, og med de mektige lederne av de fire regionale helseforetakene som eneveldige beslutningstagere, er det liten grunn til å tro at hovedfokuset i praksis ligger på noe annet enn utgifter og inntekter for helseforetakene. Beslutningsdirektørene sier da også at det er naturlig at det er de som skal bestemme hva som er nødvendig helsehjelp her i landet siden de har budsjettansvaret for de regionale helseforetakene og er de som må betale for dyre medisiner. De fortsetter gjerne må å forklare at de må betale for nye bygg, IKT, ambulansetjenester og så videre over stramme budsjetter. Verdi og nytte for pasientene og samfunnet tillegges liten vekt i beslutningene.

Prioriteringer på gruppenivå er urettferdige, det må selv tilhengerne av dagens prioriteringskriterier se.
De norske, vedtatte prioriteringskriteriene oppfyller heller ikke sitt eget mål om rettferdige avveininger, at leveår skal fordeles rettferdig i befolkningen. Noe slikt er selvfølgelig en umulighet, men dette er altså en av grunnene til at konseptet om prioritering har fått nokså bred oppslutning. Likhets- og rettferdighetsønsket er ganske fremtredende hos nordmenn. Resonnementet er at hvis «én får mye, så får andre for lite». I denne sammenheng betyr det at dersom samfunnet betaler mer for et godt leveår for én pasient, enn det vi er villig til å betale for et godt leveår i gjennomsnitt, så vil andre pasienter få færre leveår. Prioriteringssystemet bygger på denne idéen. Konsekvensen er at dersom medisinene/behandlingen gjennomsnittet av pasientene trenger for å overleve i et år er lav – vil prisen vi kan betale for dyre medisiner til pasienter som trenger dyre medisiner for å overleve bli lavere. Dette er et effektivt sparetiltak, spesielt hvis man er veldig restriktiv med å innføre bedre men dyrere medisiner og holder gjennomsnittkostnaden for behandling per leveår nede.

Den greske filosof og naturforsker Aristoteles, sa allerede 300 år før Kristus at rettferdighet er å «behandle like tilfeller likt». Ikke å behandle alle likt.
Faktum er at helseutfordringer er svært ujevnt fordelt, og derfor Helsepartiet mener at vi må
holde oss til prinsippet om å få etter behov, ikke etter pris.

Norheim så tross alt for seg prioriteringer ved bruk av trappetrinnsmodellen på individnivå – og at leveår for et bestemt menneske som innebar god helse, skulle ha en terskelverdi som var høyere enn leveår for en annen med dårlig helse. Men når nye medisiner og behandlingsformer skal innføres i dag, av Beslutningsforum, fattes beslutningene på gruppenivå. I hovedsak er det gjennomsnittsalderen i pasientgruppen som teller. Nettopp gjennomsnittsalderen er stor sett høy for de fleste pasientgrupper. Det betyr lav betalingsvilje for det meste, og at om en ung pasient får samme sykdom som gjennomsnittet i pasientgruppen, så har ikke hun eller han rett på noen individuell vurdering. Pasientgruppens gjennomsnittlige grenseverdi vil gjelde for henne selv om hun ikke hører med i den aldersgruppen, bare i den samme pasientgruppen. Pasientenes gjennomsnittlige QALY vil også gjelde. Så hvis gruppen antas å ha en livskvalitet på 50 prosent og betalingsviljen halveres, blir også den unge pasientens forventede nytte av behandlingen redusert til samme verdi. Helseministeren påstår at å ta slike hensyn kan føre til uetiske prioriteringer der de eldste og sykeste blir prioritert bort. Dermed taler han imot hele den umulige logikken om at gode leveår skal fordeles rettferdig. At de yngre på denne måten prioriteres vekk, har han ikke adressert som noe problem. Helsepartiet ser det nå som tvingende nødvendig at prinsippet om individuell helsehjelp også får gjennomslag ved disse prioriteringene og da er behovet det avgjørende, ikke pris.

Verdien av ny behandling er glemt
Før vi startet med prioriteringskriterier, før opprettelsen av Beslutningsforum og prioriteringer på gruppenivå, innførte Norge en rekke nye, betydningsfulle behandlinger som aldri ville ha blitt innført i dag på grunn av disse systemene. Et eksempel er dialyse; en dialysepasient koster 1,5 – 4 millioner i året. Dialyse kan selvsagt ikke fjernes igjen som behandlingsmetode, men med dagens system ville den aldri ha blitt godkjent. Den sparer liv og helse, men den ville vært «for dyr». Med store medisinske fremskritt innen genterapi og persontilpasset medisin vil dagens, norske ordning føre til at svært gode, nye behandlingsmetoder som kan gjøre pasienter helt friske eller utsette for tidlig død med tiår, ikke blir innført. Dette vil bli et stort tap for samfunnet og taler sterkt for at hele systemet må avvikles så raskt som over hodet mulig slik at befolkningen kan få tilgang til nye og bedre behandlinger raskt og effektivt.

Konsekvenser av å ikke behandle er borte fra regnestykkene
Dagens prioriteringer mangler beregninger av hva det vil koste samfunnet ikke å behandle syke mennesker; ergo de alternative kostnadene er borte fra regnestykket. Dette er en samfunnsøkonomisk mangelfull kalkyle. Enda verre: den er uten forankring i det verdisett nordmenn og helsearbeidere føler seg hjemme i, med menneskeverd og omsorg som naturlige utgangspunkt. I praksis strider faktisk dagens prioriteringer mot helsefagets hovedoppdrag: å yte best mulig helsehjelp.
Norge trenger en helt ny, mer etisk debatt om hvordan vårt ressursrike land skal fordele disse.

Innbyggernes helsetilstand berører direkte både trygdeutgifter og helsebudsjettene, til sammen nesten 50 prosent av utgiftene i statsbudsjettet. Å investere i innbyggernes helse er både god etikk og god samfunnsøkonomi.

Hele systemet må forkastes
Helsepartiet vil forkaste hele ordningen og tankegodset den bygger på – vi må starte helt på nytt. Denne måten å prioritere er basert på en illusjon om at likhet og rettferdig er mulig å oppnå gjennom teoretiske utlegninger som skal gi skinn av å være etisk forankret kombinert med en rekke matematiske krumspring, formler og oppkonstruerte begreper som QALY. Hvem i alle dager kan si noe om et annet menneskes livskvalitet på gruppenivå basert på antagelser om hvor mye en sykdom, funksjonsnedsettelse eller skade påvirker livskvaliteten? Hvordan er livskvaliteten til en deprimert tenåring som blir syk? Hvordan er livskvaliteten til en lykkelig gift bestemor med en skokk barnebarn som stadig besøker henne? Hvordan er livskvalitetene til en småbarnsfar som trodde han hadde måneder igjen å leve men som kan leve i ti-femten år til kanskje med kroniske smerter men som kan se sine barn vokse opp og fortsette i jobben han er glad i?

Det er rett og slett nedslående at det norske offentlige helsevesenet lener seg på disse prinsippene med full tyngde.

Helselederes lønn bør ikke overstige terskelverdien for et leveår i helsesektoren
De siste tiårene har lønningene til toppledere i helseforetakene skutt i været og lederne sikrer seg også avtaler om fallskjermer, etterlønn og godt betalte retrettstillinger. Inntil ordningen med terskelverdier på leveår og QALY er avskaffet mener Helsepartiet at ingen leder i helsesektoren kan ha rett til å bevilge seg selv høyere årslønn en det han eller hun verdsetter et godt leveår hos sine pasienter til. Gjennomsnittlig terskselverdi på leveår ca 300.000 og lønn til ledere i helseforetakene må derfor settes til nøyaktig samme beløp. Etterlønn og fallskjermer må dessuten kvalitetsjusteres ned til å reflektere verdien av innsatsen de avgåtte ledere tilfører helseforetaket etter avgang – i de fleste tilfeller null.

Helsepartiet vil:

  • Raskest mulig avskaffe dagens praksis, retningslinjer, veiledere og lover.
  • Umiddelbart justere opp terskelverdien på et leveår til 2 millioner i helsesektoren for å bringe oss i tråd med WHOs anbefalinger og fjerne QALY fra vurderingene. Et leveår er et leveår, og det liv er liv og ingen kan sette verdien på et liv laver enn et annet.
  • Nedsette et utvalg som gjennomarbeider helt nye, etiske, helsefaglige og verdiorienterte kriterier i tråd med menneskerettighetene. Der behov skal være det avgjørende.
  • Ikke akseptere at ledere i helsetjenesten skal ha en årslønn som er høyere enn den prisen de setter på et av sine pasienters leveår.