I månedsvis har helsearbeidere blitt omtalt som de heltemodige som står i frontlinjen mot Covid19.
At Norge ble tatt på senga av pandemien er det liten tvil om, det var mangel på både håndsprit, munnbind og engangsfrakker. Vi ble likevel forsikret om at kompetansen i helsevesenet var så god at det garanterte for godt smittevern.
Mange eldre vegret seg for å motta hjemmetjenester nettopp fordi de ansatte ikke brukte munnbind eller frakker. Med tanke på at de tross alt besøker mange hjem følte en del at det var risiko forbundet med det.
Mange ansatte følte også at det var uforsvarlig. Regelen var at man ikke skulle benytte seg av det dyrebare utstyret, med mindre smitte faktisk var påvist.
Etterhvert ble det tydelig at den største risikoen var pasienter som ikke engang hadde symptomer, men alikevel kunne være smittebærere.
Ansatte delte bekymringen over dette,-dersom de hadde vært hos en pasient med symptomer, men ikke hadde påvist smitte, måtte de jo likevel besøke de neste pasientene på listen, uten smitteutstyr.
Allerede i vårmånedene kjente mange ansatte på dette. De trøstet seg med at ledelsen vet best,-vi ville jo fått fri tilgang på alt smitteutstyr dersom det faktisk var nødvendig?
Etter måneder med utfordringer forventet nok mange både forståelse,sympati og aller helst mer smitteutstyr tilgjengelig. Det de fikk var oppfordringer om applaus fra balkonger og et lunkent lønnsoppgjør.
Mange ansatte har i åresvis påpekt at det å stå i små stillinger er krevende. Man må jobbe flere steder for å få endene til å møtes, og rent faglig er det ikke gunstig for pasientene som ikke får den kontinuiteten i pleien som de både trenger og har krav på.
Nå ser vi at dette også er en svært dødelig praksis når det viser seg at ansatte med smitte har hatt opptil tre arbeidsplasser. For den ansatte er dette bare enda en murstein på de allerede tyngede skuldrene.
Det er de ansatte som bærer på sorgen og de tunge tankene, frykten for å smitte sårbare. Det er også de ansatte som må bære skammen når smitten er et faktum. Det aller verste skjer -og pasienter dør!
Det var lenge ikke anbefalt å bruke munnbind i det offentlige rom. Hovedargumentet var at «folk flest» ikke kan bruke munnbind riktig.
Munnbind skal skiftes innen en time maksimalt. Og blir det fuktig skal det skiftes før.
Etter mye press ble det i flere smitterammede kommuner endelig bestemt at de ansatte skal få bruke munnbind hos alle pasienter. Ironien er at de da skal bruke munnbindet helt feil og til ingen nytte!
For ansatte får utdelt kun to munnbind per dag: ett før og ett etter lunsj.
De skal altså bruke ETT munnbind i fire timer -på en arbeidsliste hvor det er minst en dusj eller ett stell på bad i høy temperatur -gjerne flere. I tillegg kommer de samtalene man har med pasienten som også tilfører fukt i munnbindet.
Et viktig kriterie for rett munnbindbruk er at man ikke tar på det. Men hvordan skal de ansatte unngå å ta på munnbindet i fire timer? De kan ikke engang ta en slurk med vann etter lange stell i varme fuktige bad uten å ta på munnbindet.
Her er det åpenbart at økonomien som råder fremfor hensynet til pasient og ansatte. Det faglige har druknet i pengesekken, og det virker som om de to fattige munnbindene er gitt mest for å roe gemyttene blant de ansatte. Dette har ingen smittevernvirkning.
Det er en skam at de som står i front ikke engang får riktig utstyr. Det er også et paradoks at ansatte finner det lettere å sykemelde seg enn å si til ledelsen at de ikke makter å jobbe uten fri tilgang til trygt smittevern.
Selv midt i pandemien teller kroner mer enn liv og helse. Dette er å spare seg til bankerott, for konsekvensen er at vi i denne kritiske tiden mister dyktige ansatte som ikke lenger vil risikere liv og helse til hverken seg selv, pasienter eller egen familie.
Det er rett og slett pinlig at myndighetene i det ene øyeblikket vil hylle de ansatte i helsevesenet som modige soldater i front i denne pandemien, når de så åpenbart sender de ut i felten uten hverken våpen eller skjold.
De vil spare penger, ikke liv.
Helsepartiet har vært klare helt fra oppstart i 2017: liv og helse må prioriteres mye høyere.
Er du enig?